Det ble virkelig fint med nye vinduer i koia, både innenfra og utenfra. Snekker Kristoffer Svartholt har nå lagt aller siste hånd på verket, etter en godværslørdag der vi fikk alt på plass.
Hva er det for en motorlyd som nærmer seg Smalbergskoia? Lyden av en velbrukt elgtrekk gjennom blaute myrer er ikke til å ta feil av, men elgjakta begynner jo ikke før om en liten måned? Så er det jo Ivar Rustad fra Statskog som kommer frem mellom lurvegranene, og i dag har han lastet elgtrekken sin med noe helt annet enn nyfelt elg; nemlig med to splitter nye vinduer til Smalbergskoia. Myrene er søkkblaute etter mye regn og brua over kloppa er forlengst råtten, men det skal mer til for å stoppe denne transporten. Både Ivar og elgtrekken er på kjente jaktmarker.
Imponerende mange deltagere på DNT Solørs fellestur fra Gravberget til Smalberget søndag 5. juni. I knallfint sommervær gikk turen via Ingeborgsteinen og langs Finnskogleden inn til Smalbergskoia, der vi tok i mot med «smalbergskaffe» og også fikk anledning til å holde en liten historietur på gammel innmark, både i øvre og nedre Smalberget.
Takket være denne friske gjengen fremstår koia i Smalberget nå finere enn noen gang! Fem-mannsgjengen fra DNT Solør sørget lørdag 4. juni for at hytta er ryddet og rengjort, og de har fylt opp med ny primus, gass, renholdsutstyr, stearinlys og andre nødvendigheter. Madrassene har fått rene laken, vinduene nye gardiner og – ikke minst – utenfor hytta er det nå et flott og solid utebord.
Finnskogen i november kan være nydelig. Når sola henger lavt over åsene, jegerne har gått i hi, myggen er borte og du ikke trenger å bekymre deg for skogbrannfaren. Under siste års novembertur fulgte vi flyktningeruta ”Spikern” fra Grøset til Rotberget. Det viste seg å være et veldig godt valg.
Denne filmen er laget av Magnus Rismyhr, som gikk en ukestur på Finnskogen sommeren 2014. Dette er en film som formidler ekte turglede og viser Finnskogen fra sin rette side, med skogens ro og mystikk, gamle boplasser og uventede opplevelser. Vi har satt startpunktet i filmen akkurat når han ankommer Øvre Smalberget, med jeg kan også anbefale å se hele filmen. Filmen publiseres her etter avtale med Magnus.
Skal du på våtere tur enn fottur på Finnskogen nå, må du dra på kanotur. Sammen med en gammel turkamerat og en langt yngre fuglehund la vi en sein novembertur på Finnskogen nord. Turen startet ved Tjernmoen (Søre Osen), fulgte leden, med en avstikker over toppunktet på Håberget (utsikten forsvant i grantrær og tåke), forbi Håberget gård, derfra blåmerket til Flisberget gård (bildet til venstre, låst med DNT-nøkkel), der vi overnattet. Søndagen gikk turen over Flisflodammen, via Steintjernkoia, Renosdammen og endeholdeplass i Gråberget. Med unntak av en trivelig kar ved Renosdammen, så vi ikke et menneske under turen. Ikke engang spøkelsene det fristes med i Flisberget, som forøvrig er et artig sted å overnatte. Langs ruta finnes gamle boplasser, skogsarbeiderkoier, fangstgraver fra enda eldre tider, fløterdammer, og – selvsagt – en solid dose med skogens ro.
Jeg har i dag besøkt Olastuen, der det pågår full renovering av det som trolig er Gravbergets eldste bygninger. «Hønsehuset» i Olastuen er sannsynligvis bygget på 1700-tallet, oppført i tradisjonell lafteteknikk. – Mange av stokkene var ødelagt av råte og stokkmaur, og det var på høy tid å iverksette tiltak for å bevare bygningene, forteller Håkon Olastuen og Kenneth Adolfsen under ei pause i arbeidet.
Planen hadde vært der en stund; ta med bikkja og overnatte ei vinternatt i Smalbergskoia. Anledningen bød seg nå, og mildt vårvær i går skiftet til kald vind og snøfokk i natt før vi i dag våknet til en vintermorgen slik bare Finnskogen kan by på. Hva gjør man en kveld alene når storskogens ro har senket seg? For min del ble det skumringstur på truger til toppen av Smalberget, før dagen endte med god kveldsmat og lesing av ei hel hyttebok. Fluene kom ut av veggen og lurte på hva som sto på, men er nok nå tilbake igjen i påvente av en varmere årstid.
Nå vet jeg hvordan det var å være hest i gamle dager. Turen med selvlaget «tralle» med køyeseng og diverse utstyr fra Vasskoia og inn til Smalbergskoia ble tøffere enn ventet, med hjulene fast i myra, «hjulknekk» og 3 velt før alt var på plass. Men køyesenga ble fin, og nå er det god sengeplass til tre personer i Smalbergskoia. Riktignok mangler en madrass i overkøya, men den kommer. Måtte ommøblere litt, det er nesten like god plass som før, og veldig mye bedre plass for den som har lyst til å strekke ryggen etter en dag på tur.
I dag har jeg satt opp skilt i Nedre Smalberget. Leden passerer over det gamle tunet, men skogen står så tett at mange sikkert passerer uten å tenke over at dette er en gammel boplass. Det kjennes fint å ha merket stedet; her vokste bestefaren min opp, og her bodde både mine oldeforeldre og tippoldeforeldre, på plassen som var bebodd frem til 1937. Stein Briskerud i Finnskogen Turistforening har laget skiltet, og jeg har fraktet det inn og sørget for at det står godt og ikke blåser ned med det første. Fra skiltet er det kun 10 meter til restene av det opprinnelige våningshuset, men skogen står så tett at man ikke ser det. Planen er å kviste unna litt, så man ser de gamle restene når man stopper opp ved skiltet.
Todd Masons oldefar Bernt Johnson Smalberget bodde i Øvre Smalberget på 1860-tallet, før han utvandret til Amerika i 1866. Nå er Todd og hans kone Margareth tilbake for å finne Todds skandinaviske røtter. I Smalberget ble det et sterkt møte med fortiden.
Historiene er mange om Ingeborg Henriksdatter Liitiäinen (1720-17xx) i Gravberget, hun som i følge historien bodde under «Ingeborgsteinen» ved Gravberget i 1742 med sin lille «uekte» sønn Daniel, etter å ha blitt jaget fra bygda som følge av usømmelig oppførsel. Morten Nasch Sandvold har brukt mange år på å grave i Liitiäinen-slekta, og da han oppdaget at historien om Ingeborg berørte hans 5. tippoldeforeldre, fattet han interesse for den myteomspunne kvinnen som levde for rundt 270 år siden. I artikkelen nedenfor, som vi publiserer etter avtale med Morten, deler han mye spennende fra livet til Ingeborg, og han stiller også spørsmålstegn ved om steinen som er kjent som «Ingeborgsteinen», egentlig er den rette helleren. Les videre
Lee Grippen (70) fra Minnesota, USA, har vært i Norge 11 ganger. Valg av reisemål er på ingen måte tilfeldig, for han kjenner seg fremdeles som norskamerikaner etter at hans oldeforeldre emigrerte til Amerika på slutten av 1800-tallet. Oldefaren Arnt Smalberget ble født i Nedre Smalberget.
På side 148 i DNTs årbok for 2012 finner du omtale av koia i Smalberget. I boka finnes samtlige overnattingssteder i DNTs rutenett, fra betjente hytter med vinservering og rene laken, til – ja nettopp – koia «vår». Etter at Finnskogen Turistforening overtok driftsansvaret for koia i sommer, er den også kommet med i DNTs base over overnattingssteder. Det gjør at den blir mye lettere å finne for den som bruker UT.no eller DNTs årbok og hytteoversikt som planleggingsverktøy. Og for oss som har vært med siden første stokken ble laftet av Thorsten i 1992/93, er dette svært gledelig. Nå satser vi på flere gjester, og at alle rydder ordentlig opp etter seg!
Den nordligste delen av Finnskogleden er vel verdt en tur. Vi tok turen sørover fra Kjølberget til Gravberget siste helga i oktober. Med værgudene fra sin beste side skulle det bli et veldig godt valg.
På småviltjakt, la turen om Nedre Smalberget for å se hvor mye som fremdeles står igjen her. Stedet ble fraflyttet i 1937, da Martin Smalberget flyttet til Gravberget. Da hadde han og Hanna fått 14 barn her inne på skauen, hvorav 11 vokste opp. Fremdeles finnes mange rester av bygningene her, som du ser av bildeserien.
Koia i Smalberget har nå fått siste strøket både her og der. Tor-Erik Smalberget (sønn av Didrik, igjen sønn av Martin) og Egil tok siste tørn der inne nå, med oljing av gulvet, et strøk til på vindussprossene, festet ovnsrøret pluss byttet to vannbord. Så det begynner å hjelpe!
Åsnes historielag har nå satt opp en plakat langs veien ved Bråten (der veien krysser Halåa), med informasjon om flyktningerutene fra 2. verdenskrig. Stor var overraskelsen min da jeg kom kjørende skogsveien over fra Osen, og møtte «halve slekta» på denne måten. Her er de ulike rutene beskrevet, og det er også satt opp merking fra Bråten til ruta som gikk over Smalberget. På bildene, fra venstre Thorsten, Elise og Anders Smalberget, Knut Silkoset (som nok var en stor tiurjeger også, etter bildet å dømme) og Aage Silkoset. Disse og mange andre var involvert i flyktningetrafikken til Sverige under krigen.
«Alle mann i skaft!» – det var et av Thorstens favorittuttrykk. Lørdag 19. mai var det utvilsomt dette som gjaldt; her var alle fra Hanna (8) til Inger (83) i sving. I løpet av arbeidsøkta i Øvre Smalberget har vi skrapet og beiset yttervegger, tettet mellom stokkene med byggeskum, kittet vinduer, festet vinduskarmer og skiftet vannbord. Ikke minst er koia vasket, ryddet og fikset innvendig, så det er mye triveligere å være der, også om man overnatter. Kort sagt; koia som Thorsten bygde i 1992-94 fremstår nesten som ny! Nesten…
