Andre boplasser

Innenfor Harildschogens område finner en i 1686 kun boplassen Gravbergsmoen. Her bodde  Anders Mortensen Liitiainen i et bofellesskap. I bofellesskapet inngikk familier og tjenestefolk, til sammen rundt 38 personer i 1686. Plassen ble senere delt inn i Olastuen, Andersstua, Øvre og Nedre Moen, Kilbon, Sandmoen og Kørra. Anders Liitiainen ønsket å sikre et godt næringsgrunnlag for sin familie i Gravberget, derfor fikk ingen utenom hans familie tillatelse til å bosette seg i det skogsområdet han hadde bygslet.

 

Boplasser og bygslingskontrakter
De første bygslingskontraktene (bygslingsbrev) som ble inngått mellom kongen, som skogeier, og brødrene Liitaunen, ga dem rett til å rydde og odle jord, rett til jakt og fangst i skogen, og rett til å hugge tømmer til eget bruk. Men kontraktene var ofte noe uklare når det gjaldt skogsdrift. Når en hadde rett til å rydde jord, så kunne det på den tid tolkes dithen at det var fritt fram for å ta i bruk svedjebruk der en måtte ønske. Bygslingskontrakten på Haraldskogen ga Ola Josefson Hakkarainen rett til skogsdrift av tømmer. Noe tilsvarende er ikke registret om Gravbergsskovene, men i 1689 solgte Kong Christian den 5. både krongodset Gravberget skog og Haraldsskogen til kjøpmann Mons Paufvel Ibsen i Christiania. Fra da av begynte skogsspekulantene  sin kamp om tømmeret i skogen. Etterpå oppsto det strid om bygslingskontraktenes innhold, og om hvem som hadde rett til å hugge tømmeret i skogen. Finnene hadde ikke midler til noen rettssaker og etter hvert ble bygslingskontraktene mer eller mindre verdiløse. Fra da av ble alle finnene i Gravberget husmenn under eierne av Gravbergsskoven. Bygslingsbrevet på Haraldsskogen ble også endret, fordi det var uår på kornet, matsituasjonen følgelig vanskelig, og det ikke var penger til mat. I den vanskelige situasjonen solgte Ola Olsen Hakkarainen alle sine skogsrettigheter i Haraldskogen for en tønne med korn. Siden har ingen i Gravberget hatt rett til skogsdrift for salg, og fra da av var det skogeierne som fastsatte betingelsene for bygslingskontraktene. Senere har ofte bygslingskontraktene på husmannsplassene gått i arv, men ikke i 1858 da Hans Kjær bygde Gravberget gård på Sjurstuen og Arntstuen. Hans Kjær benyttet seg da av sin rett som grunneier til å si opp bygslingskontraktene på Sjurstuen og Arntstuen. Følgelig ble de to gårdene slått sammen til en større gård med navnet Gravberget gård, som også i dag er hovedgård i Gravberget.

 


Nedre Moen
Morten Mortensen Sjurstuen fikk overta Nedre Moen som erstatning for Sjurstuen. Nedre Moen, som var et av de eldste brukene i Gravberget, var etter forholdene et bra bruk. Her var det et stort våningshus, antagelig satt opp i 1750-årene. Morten fikk satt opp ny låve og stall og han dyrket opp mange dekar jord, og etter hvert ble  Nedre Moen et mønsterbruk. Sønnen Ole overtok senere bruket.

Øvre Smalberget ble «funnet» av Lang-Per rundt 1730. Han var en løsfinne som tok seg litt arbeid på husmannsplassene fra tid til annen. I Smalberget satte han opp en liten stue på ca 12 kvm. Han levde en meget omflakkende tilværelse, og sammen med en svenske fra Järpliden drog de på tjuvtokter langt inn i Sverige. Kirkene var utsatt da de kom på besøk, og på en slik tur ble de tatt etter at de hadde brutt seg inn i en kirke. Men Lang-Per unnslapp og dro tilbake til Norge. Svensken ble arrestert og dødsdømt. Selv om Lang-Per hadde noen sølvpenger, så hadde han ikke noen mat. Derfor brøt han seg inn på et stabbur  i Våler, men bonden oppdaget det hele og stengte stabbursdøren. Dermed var det slutt på friheten, og han ble idømt livsvarig tukthus for sine ugjerninger i 1740. Etter sju års soning i tukthus endte han sine dager på Kongsvinger festning.

 

I 1850-årene ble det masseflukt fra Gravberget til USA. Følgende bruk ble da fraflyttet:  Anderstua, Øvre Smalberget, Nedre Halberget, Haltorpet, Bredestuen, Køien, Nordre Høgsjøberget,  Sandmoen, Kørra og Sletmoen. Ikke alle kom velberget over”dammen”.Den eldste av de som dro, var 80-årige Inger Johansd. Halkøien. Hun døde underveis.  Flukten til USA fortsatte til langt ut i 1890-årene. De første som dro var familier som ble berørt av den store omlegningen. De neste som dro var de beste unge skogsarbeiderne som ønsket å bruke sin arbeidskraft i et samfunn som verdsatte deres innsats.

Andre familier flyttet til Sverige. Bl.a. familiene Manninen som måtte flytte fra Anderstua. De hadde vært bosatt i Gravberget siden 1660.