Badstuknappen

Det finske navnet tilbadstuknappen1 Badstuknappen var  Saunan-nuppi.

Området var før 1750-årene ubebodd. Når den første bosetning fant sted er noe usikkert – men etter den store skogbrannen her i ca 1747 var området egnet for svedjedrift. De som kom for å bosette seg her var finner fra Aspberget. Finnene Jorsla, Autorainen, Muhoinen og Limmla var trolig blant de første som kom. De var neppe opptatt av om de var bosatt i Norge eller Sverige; her i ødemarka laget de uansett sitt eget samfunn. Autorainen bosatte seg i Raadelsbraaten som var på norsk side, de øvrige bosatte seg på svensk område, Badstuknappen.

Da grensegata ble ryddet i 1752/55, ble bygdene Raadelsbråten og Badstuknappen delt mellom Norge og Sverige. Det fortelles at Knappfallet var norsk den ene dagen og svensk den neste. Det fortelles også at da grensegata var klar, måtte Ole Autorainen og Ingeborg Henriksdatter flytte skigarden i Raadelsbraaten. Skigarden ble nå både ny eiendomsgrense og grensegate mellom Norge og Sverige, og siden den dagen har skigarden vært grensegate.
Da den norske skogeieren fant bosetning her i 1789, måtte innbyggerne i Raadelsbraaten underskrive bygslingskontrakt for å få bli boende. Naboene, som hadde ryddet og bosatt seg på svensk side, ble derimot selveiere uten å betale noe. Nabogårdene Jorsla og Nordstuen, som lå på svensk side, fikk overta sine bruk gratis. Svenskekongen tok vel vare på sine innbyggere. En av grunnene var at han trengte soldater med positiv innstilling til krigen mot Norge.

I Badstuknappen var det følgende bruk: Severinstua, Nordstugan, Knappfallet, Jorsla, Nedre Josla, Vesle-Stugan, Brytinga, Oppi-Kojan, Härkalsen, Limmla og Sø-Knappen.  På norsk side var det to bruk; Danilla og Der Vest (Østby).

Slik var det inntil krigen kom i 1940. Da ble det forbudt å passere svenskegrensa, et forbud som de fastboende ikke brydde seg mye om. Daglig kom det folk fra Norge for å handle i Badstuknappen, og enkelte svensker kom fortsatt til Gravberget på ulovlig fest på låven. Ulovlig elgjakt i grensetraktene var det hver høst, der både nordmenn og svensker deltok. Men etter at tyskerne begynte å patruljere grensen, ble det slutt på elgjakta.

Den illegale virksomheten i Badstuknappen var omfattende. Her lå våpenslipp fra England på låvene i bygda, her var det sambandstelefon for Milorg, illegal postrute mellom Norge og Sverige og ikke minst endestasjon for transportruten ”Skolen”, som Milorg hadde mellom Oslo og Stockholm. Den svenske tolloppsynsmannen Algott Sundling var sentral i all denne virksomheten, og han burde vært omtalt tydeligere i vår nedskrevne historie fra krigsårene.