En mann og en hund i koia

smalbergskoia_mars14_2Planen hadde vært der en stund; ta med bikkja og overnatte ei vinternatt i Smalbergskoia. Anledningen bød seg nå, og mildt vårvær i går skiftet til kald vind og snøfokk i natt før vi i dag våknet til en vintermorgen slik bare Finnskogen kan by på. Hva gjør man en kveld alene når storskogens ro har senket seg? For min del ble det skumringstur på truger til toppen av Smalberget, før dagen endte med god kveldsmat og lesing av ei hel hyttebok. Fluene kom ut av veggen og lurte på hva som sto på, men er nok nå tilbake igjen i påvente av en varmere årstid.

Det er fremdeles rundt en meter snø i området, og skaren bærer, så turen fra veien (Furubekken) gikk som en lek; fjellski med klister, truger på sekken, bikkja løs – han fant den første tiuren allerede etter hundre meter. Koia tok oss i mot på beste måte, her var både rent og ryddig, og tørr ved klar til opptenning. God mat, rolig stemning, en mann og en hund i samme rytme gjennom kvelden. En medbragt tipakning med stearinlys kom godt med, og jeg benyttet anledningen til å lese hele den første hytteboka, påbegynt 1992, avsluttet 2000. Mye interessant lesing; her har vært både pur glede og sorgbearbeiding, langt flere enn jeg trodde har overnattet her, og mange hundre mennesker har stoppet opp og tatt en pause på denne plassen. DNTs ungdomsgruppe overnattet en gang ikke mindre enn 7 personer i Smalbergskoia, da kastet de ut bordet for å få plass til alle på gulvet. Mange morsomme betraktninger, for eksempel fra de som hadde overnattet i telt 300 meter unna fordi de ikke visste om koia. Noen har til og med reist halve jorda rundt før skjebnen førte dem akkurat hit. Her er både tegninger og poesi, jeg gjorde meg noen tanker om å velge ut noen skildringer og gjengi dem her på nettsidene. Det blir en annen gang, og i såfall uten fullt navn for de som har skrevet.

Den nye senga fungerte utmerket, det var på ingen måte dens skyld at vi våknet i 6-tida i dag. Kald hytte krevde fyring, vi matet ovnen full og krøp en time til i påsan mens svartovnen ga fra seg gode lyder, samtidig som solstrålene presset seg gjennom støvet i vindusglassene. Kjell N har levert mye ved på Vasskoia, så jeg tok like godt en morgentur og hentet en ny sekk. Klister under skiene fungerte ikke like godt på nysnøen, men et gammelt feiebrett duger til mye, også som skiskrape.

Det er fascinerende å se hvor mange som har besøkt dette stedet siden koia ble reist i 1992-94. I boka er det mange hilsner til Thorsten, og jeg ser stadig tydeligere at byggeprosjektet hans la et nytt kapittet til historien om Smalberget. I mine tanker er det slik at alle de som har besøkt stedet de siste 20 årene, tilhører den samme historien som ble påbegynt da Lang-Per ryddet seg plass her rundt 1735. Skogens ro er den samme, når man står opp i 6-tida for å fyre opp i vedovnen, så kjenner man virkelig slektskapet til alle de generasjoner som har hatt tilhold her inne.

Nå er vedkassa full og opptenningsved ligger klart, her er bare å komme om du fristes. Skaren bærer og det er godt med plass, Finnskogen er et god sted også på senvinteren.

Dette innlegget ble publisert i Boplassene i Smalberget, Nyheter, Turforslag. Bokmerk permalenken.