Liitiainen-slekten

Gullkalven – Harildschogen 

I 1656 fikk Anders Mortensen  Liitiainen, som var den eldste av brødrene Mortensen,  bygsle Harildschougen i Gravberget, av kongen. Skogsområdet strakte seg fra Juvberget langs Lindåen over Digreberget og ned Luskreftdalen til Harsteinen. Delelinjen passerte gjennom Gravberget ”mellom grindene” og opp til Bergemyråsen, fulgte åsen nordover til toppen av Hemberget, derfra østover over Smalberget til Halåen ved Tollporten. Fulgte deretter Halåen ned til Halsjøen og derfra tilbake til Juvberget. Til sammen ca 100 000 da.

 

Sammen med svigersønnen, Ole Josefson Hakkarainen, fikk Anders Mortensen Liitiainen den 22.10.1681 bygsle resten av skogen i Gravberget, Gravbergskoven. Nå behersket Liitiainen alle skogsområdene i Gravberget.  Han trodde at han nå for alltid hadde han sikret seg rett til et tilstrekkelig stort område for å kunne livnære seg her med sine familiene. Her lager jeg mitt lykkested, sa Anders. Stedet var Gravbergsmoen. Men han mistet dessverre hele”gullkalven”, da Kongen i 1689 solgte Harildschougen og Gravbergskogen.

 

Livsvilkår

Det er usikkert om hva Liitiainen-kara hadde med seg av forråd. En må tro at det var svært lite i første omgang. Etter at Anders Mortenson Liitiainen hadde sikret seg retten til å bosette seg i Gravberget i 1656 begynte arbeidet med å bosette seg i her i ødemarka. De trengte penger for å kunne anskaffe seg det viktigste. En ku og litt finnrug sto trolig øverst på lista. Begge brødrene; Anders og Johann, var gift da de bosatte seg i Gravberget i 1658/59. Johann hadde også en sønn, Anders, født 1656.

 

Svedjedrift

Men selv om svedjedrift ikke var tillatt i  henhold til Christian V’s norske lov, tolket Anders Liitiainen bygslingskontrakten sin slik at han hadde rett til svedjedrift i den verdiløse skogen i Gravberget. Svedjedriften sviktet avlingen flere år på rad og nye områder måtte tas i bruk. Områder som var brent av ble siden ett flott slåtteland. Dette førte til at fedrift etter hvert dannet grunnlaget for å ha et godt levesett i Gravberget. At svedjedriften var utbredt i Gravberget bekreftes også av navn som: Sjøbrennene, Terjebrenna, Riaho, Hoftalamp, Gagasobrenna og Gaggasobråten. I Kvernbekken bygde de et kvernhus hvor finnerugen ble malt til mjøl.

 

I tillegg hadde de rett til jakt og fangst i skogen og rett til tømmerdrift for eget bruk. Men det var også viktig for Anders Liitiainen at han hadde fått sikret seg eneretten til all myrslåtten på Svartbekkdalen og på Engene på Halådalen. Olastufolket fikk beholde denne eneretten til myrslått på Halådalen i Sverige helt fram til 1939.

 

Jakt og fiske

Ved siden av svedjebruk livnærte finnene seg av jakt og fiske. Når finnene kom til Gravberget var det rikelig med elg i skogen. Hittil hadde det vært ulven og bjørnen som behersket jaktmarkene her inne.  Ulven ble sett på som den store konkurrenten til matfatet. Bjørnen var også en konkurrent, men ble også sett på som en kjøttressurs. Elgen var den enkleste jaktbyttet vinterstid. I Flisdalen samlet elgen seg i store flokker, det førte til at finner fra hele nordre Finnskogen kom hit for å jakte elg. I tillegg kom det elgjegere fra Hedemarken hit. Jegerne gikk på ski etter elgen i flere dager. Til slutt var elgen dødstrett, og ble et lett bytte for jegerne. Vinterjakta på elg var så effektiv at elgen nesten ble utryddet i 1850-årene.

 

Det fortelles at finnene var like opptatt av elgskinnet som av kjøttet. Skinnet ble brukt til klær, og det sies at elghuder ble solgt til det svenske regimentet som brukte dem til klær og til å bygge oppholdsrom for soldatene. En geværkule på den tid hadde ikke kraft nok til å trenge gjennom flere lag med elghud. Ved Nakkagali i Ulvåen hadde Henrik Vitanen et garveri for skinn og huder. Hvorvidt Vitanen solgte sine elgskinn til danskene eller til svenskene er et ubesvart spørsmål.

 

Bror til Anders Mortensen, Matis Mortensen Liitiainen, som hadde bygslet Juvberget, ble dømt til fengsel og plassert på Akershus. Hva han ble dømt for er usikkert. Kanskje hadde også han solgt elgskinn til svenskene?

 

Bjørnejakten var mer utfordrende. En stille, kald vinterdag kunne en i solskinnet se dampen fra pusten av bjørnen der den lå i hiet. Når bjørnen var jaget ut av hiet, var den både frossen, støl og stiv. For en erfaren jeger ble da bjørnen da et lett bytte.

 

Ulven var antagelig den som tok mest elg. Men med flintelåsbørse og god kondisjon tok finnene opp kampen mot ulven. I flintelåsbørsa var det bare ett skudd, og ble det bom – så var ulven over alle hauger før en fikk ladet geværet på nytt. Det beste med jakta var likevel at ulven ble folkesky. Etter å bli jaget dag og natt hele høsten, trakk ulven seg vekk fra området og søkte tilhold i den svenske ødemarka i Herjedalen. At ulvejakta også har gitt resultater, viste  seg tydelig da finnene fra Gravberget kom til Jerklinkjerka juletid iført flotte ulveskinnspelser. I tillegg var det i skogen masse med tiur og en del hare. Hestetalg ble brukt til snare. Snarefangst av tiur, rype og hare utgjorde et godt tilskudd til matfatet. Det var haren som ga det beste jaktutbytte ved snarefangst.

 

Om sommeren livnærte finnene seg i stor grad av fisk. I de større bekkene bygde de fangsttrapper. Den mest effektive måten å fiske på, var nok abborrusene om våren. Oppdaget de et fiskevann uten fisk, ble det straks satt ut fisk der.

 

I tidsrommet 1560-1700 var all bebyggelse i Gravberget konsentrert i området Gravbergsmoen og Sjurstuen (Gravberget Gård.)