Finneinnvandringen generelt

Det  var krig, undertrykkelse og et dårlig livsgrunnlag som var hovedårsakene til at tusenvis av finner reiste fra mellom-Finland i slutten av 1500-årene og i tiårene etterpå. Reiserutene de valgte gikk på begge sider av Østersjøen. De som dro over Ålandshavet og havnet i norra Oppland i Sverige, fortsatte videre til de ubebodde skogsområdene i Hälsingland, Dalarne og Nordre Värmland. Et særpreg ved de finske utvandrerne var at de hadde som tradisjon å livnære seg på svedjebruk; brenning av skogen for så å dyrke korn i asken. Dette var en resurskrevende måte å dyrke mat på som krevde stor arbeidsinnsats og rikelig med arealer. De svenske ødemarkene ble etter hvert for små og neste generasjon av finner måtte finne nye områder. Norge ble det neste området som ble tatt i bruk.

Krongods
De milelange skogsområdene på begge sider av riksgrensen mot Sverige, fra Trysil i nord til Høland i syd, var stort sett ubebodde før finneinnvandringen på 1600-tallet. På norsk side var de store skogsområdene eid av Staten, som krongods. Skogen ble ansett som nærmest verdiløs på denne tiden. I 1536 ble det innført en ny jordreform, og det ble da opptrukket klare grenser for både privat og offentlig eiendom. I Gravberget var Staten eier av all eiendom på denne tiden.

 

I eldre tid har det vært jernutvinning, jakt og fangst i disse områdene. På Flishøyda og på Spellmannsmoen er det funnet store slagghauger etter jernutvinning. Langs Smalbergsstien fra Gravberget inn til Smalberget er det registrert rundt 20 fangstgraver, og ved Halsjøen er det funnet fangstgraver og også flintkniver. Dette er funn som kan knyttes tilbake til tiden før svartedauden. I skogsområdene langs svenskegrensen var det på 1600-tallet mye vilt i skogen og bra med fisk i vannene. Plass var det nok av og en kunne høste av skogens grøde.