Gravberget

De første finnene kom til Gravberget i 1656. Her var det bare å rydde seg plass som var egnet til en stue og, ikke minst, en del mold til en plog. Det aller viktigste var likevel gode, årssikre vannkilder. De nye innbyggerne startet gjerne med å få satt opp et lite husvære, vanligvis et enkelt bygg bestående av tynne stokker reist på høykant i en ring. Så var det å legge på et godt dekke av never og torv. Noen steiner midt på jordgulvet utgjorde ildsted, og i taket var det et hull til å slippe ut røyken. Et tilsvarende  bygg ble reist til  husdyra. Neste steg på veien var å sette opp et fjøs, og så var det å få svidd av litt skog så en kunne få sådd rug. Til slutt begynte arbeidet med å få bygd seg et brukbart husvære.

De første finnene som bosatte seg og ryddet i Gravberget var brødrene Anders og Johan Liitaunen. De kom fra Gestickland i Sverige hvor de var født av finske foreldre.  Johan fikk bygslingsbrev på  Gravbergskoven og bosatte seg og ryddet Sjurstuen,  mens Anders  bosatte seg på Andersstuen, og han fikk bygslet Haraldskoven. Anders’  svigersønn, Ola Josefsson Hakkarainen fikk bygslet og ryddet Olastuen og bosatte seg der . Siden er de to brukerne, Olastuen og Anderstuen, blitt  slått sammen til et bruk. I tillegg til disse fastboende finnene, var det mange såkalte løsfinner som hadde tilhold i Gravberget. Men de hadde ikke noe bygslingsbrev og de ble nærmest å betrakte som  tjenestefolk til familiene Liitaunen. Men også disse satte opp sine egne hus og begynte å opparbeide noe jord. Ved finnemanntallet i 1686 var 55 finner bosatt i Gravberget. Av finske navn finner en blant annet Puranen, Vitan, Veisel, Maninen, Kilonnen (Kilbon), Halonen (Haldammen), Lehmoinen, (Halkoien) Mohuinen.  Andre finner tok norske navn som Henriksen, Mortensen og Andersen, for å skjule sine opphav.

Morten Liitaunen, en yngre bror av  Anders og Johan Liitaunen, fikk i 1667 bygslingsrett over Risbergsmarka. Han begynte da å rydde  Nedstua i Risberget. Han var gift med Kari Eriksdatter Puranen, og de fikk 6 barn – 3 gutter og 3 jenter. Den eldste datteren Ingeborg giftet seg med Paul Veisel i Gravberget. Skogsspekulantene fra Kristiania  fikk aldri tak i Risbergsskogen, og disse skogene har derfor blitt i slektens eie i Risberget hele tiden.

Finnene livnærte  seg på jordbruk ved å dyrke rug på svedbruk. I tillegg drev de selvsagt med jakt og  fiske. På den tiden finnene kom til Gravberget, var det antagelig bjørn og ulv som regjerte jaktmarkedet. Men til tross for rovdyrene, var det en god del elg i områdene. Etter at flitlåsbørsa kom, økte finnenes muligheter for å få seg et større jaktbytte. Men det var forholdsvis kostbart å kjøpe krutt og kuler, og det ble nok spart noe på kruttet. Historien forteller at Johan Liitaunen lyktes i å skyte en elg ved Sjurstuen da han første gang kom til Gravberget, og at det var årsaken til at han trodde dette var et lykkested og ville bosette seg her. Men med en dårlig flintlåsbørse, var det ikke så lett å få has på elgen. Da var det enklere om vinteren, da elgen var lett å spore og mulighetene for et bytte økte. Det er bare å følge på, så har du den nok en dag, ble det sagt. Fikk en has på en elg så var det uskrevet lov som sa at byttet skulle deles  med naboene. Riktignok fikk jegeren beholde halve byttet.  Det sies at det kom folk både fra Hedemarken og Sverige for å delta i vinterjakten på elg i Flisdalen og i området øst for Halsjøen. Dette  gikk hardt utover elgbestanden, og den omfattende vinterjakten var  nok årsaken til at elgen nesten ble utryddet  i Gravberget i 1800 årene.

Bjørn og ulv var også med på å redusere elgbestanden. Ulven ble sett på som den største konkurrenten til matfatet. Bjørnen ble betraktet både som en konkurrent og et bytte, når det gjaldt mat. – Ulven ble jaget «bergemellom», fortalte Martin Smalberget.  Som tolvåring var han rundt 1870 med på en «ulvefeis» langt inn i Sverige. Det var en form for klappjakt på ulv der alle mann gikk på linje for å jage ulven på postene som var satt ut. Gikk ulven utenom postene så forsatte de drevet  i milevis før de stoppet. «Denne ulven kommer aldri tilbake, den har søkt tilhold i Dalarnes ville skoger», sa de erfarne svenske jegerne, da ulven slapp ut av ulvefeiset Martin Smalberget var med på. Og det kunne nok stemme. Etter at  bjørn og ulv i 1870-årene ble forvist fra de store skogene  i Gravberget, fikk husdyra gå i fred for rovdyrene. Men småguttene gikk glipp av gjeterjobbene.

Den sikreste måten å få tak i småvilt på, var ved snarefangst. Svært mange hadde  alltid med seg  noen snarer som fangstredskaper når de var  i skogen. En kan jo være heldig, ble det sagt. Vinterstid var Rype og hare best egnet for snarefangst. Om høsten hadde skogsfuglen også lett for å gå i snaren. På spilljakta om våren kunne en nok være så heldig å få slått hjel en tiur med bare en staur. Finnene forvaltet småviltet på en god måte, og det var ikke god skikk å fange røy. Den skulle spares til for å sikre bestanden. Slik var det også med elgkuer. Ble det lite ørret i bekken, måtte også bekken  fredes. – Vi må ha noe til neste år, ble det sagt. Men oftest var det fisk nok, og for mange utgjorde fisken en kjærkommen tilvekst i matfatet. Guttorm Nedgården fortalte engang om forholdene på Bredestuen hvor han vokste opp. – Der var det slik at barna hadde som oppgave å få tatt 30 abborer til hver person i familien til middag. Antallet forteller også noe om størrelsen, og den ble spist slik den var. Kun hodet ble  kappet  av før den ble sprøstekt i litt smør. Skulle en bli mett måtte en voksen person ha 30 stykker til middag. Slikt var det nok for mange andre familier også

Styremøte i Gravberget idrettslag

Her er året 1950, fra et styremøte i Gravberget idrettslag. F.v. Trygve Moen, Tore Våler, Einar Smalberget, Reidar Skogli, Agnar Kørra, Henrik Nedgården, Hans Smalberget, Helge Kørra. I Gravberget idrettslag var det gutta som drev idrett. Det var gutta som jobbet i skogen, og hadde muskler til å hevde seg i skisporet. Historien om Gravberget idrettslag finner du i dag på kafeen i bygda (den gamle skolen), der premier og historikk er samlet sammen av ildsjeler.