Meny Lukk

Jakt i gamle dager

Jakt har vært en viktig del av livet i skogene så lenge her har bodd folk. Her følger noen jakthistorier som Thorsten har gjenfortalt fra sin egen oppvekst.

I Gravberget var det mye tiur, harer og en del ryper og orrfugl. Tiuren likte seg best om vinteren i furuskogen. Om sommeren var den ofte i granskogen. Her var det bra med insekter og bær. Om høsten var det snarefangst på storfugl.  På Spellmandsmoen var det furuskog og her var det alltid tiur både vinter og vår. Når Anders og Rikard dro avgårde dit om våren for å jakte på tiuren, overnattet de i Vesterkoia. Koia lå øde til og det var ikke alle som visste hvor den var. Brødrene Anders og Rikard hadde vært uadskillelige kamerater  fra de var små. De fyrte på peisen, stekte litt flesk, pratet om løst og fast, om tømmerdriften og arbeidsledighet. De ventet nå bare på at fløtningen skulle starte opp. Men etter at Anders flyttet til Øvre Smalberget fant han en spillplass for tiur ved Emberskoia på Terjebrenna. Her var det tiur i hver furutopp. Spillplassen lå slik til at en ikke kunne høre hagleskuddet til Gravberget. Her følte Anders seg trygg for jaktpolitiet til Gravbergskogen.

Men – Anders var ikke alene om denne plassen. En vårkveld i slutten av april året etter, fant Anders en tjukk vadmelsokk på en haug. Den var forholdsvis ny og hadde nok vært i bruk på tiurleiken mens det var snø og skara. Hvem har vært her og mistet sokken, tenkte Anders, som hadde trodd han var alene om denne spillplassen.  1. mai var det tog og fest i Gravberget. Anders var fast deltager i toget og var deretter på besøk hos sin svoger Johan. Sammen drøftet de nok innholdet i foredraget som ble holdt 1. mai og framtidsutsiktene. Om kvelden gikk Anders og Johan på lokalet. Det var vanlig at en hadde med seg «litt» på baklomma når en gikk på fest. Anders ba med seg Magne og en par andre karer på en dram bak lokalet. Anders fleipet litt om løst og fast og henvendte seg spøkefullt til Magne: «Jeg skal hilse deg fra jaktsokken. Den var en solid sokk» Dette kom uventet på Magne. Anders så at Magne reagerte på spøken. Her hadde han truffet spikeren på hodet. Det var Magne som kjente til tiurleiken på Terjebrenna. Noe mer ble ikke sagt fra Anders denne gangen. Litt senere på kvelden, da Anders skulle gå hjem, kom Magne og spurte Anders hva han mente med den fine sokken.

Ja, det var vel noe «filleprat», sa Anders. Men Magne forsto nå at Anders hadde funnet en av jaktsokkene, som han hadde mistet på Terjebrenna. Og Anders hadde sikret seg bevis på hvem som kjente til tiurleiken. Men det var ingen andre som kjente til deres felles hemmeligheter. Nå kunne de begge fortsette å jakte tiur uforstyrret på Terjebrenna og bruke Emberskoia til nattelosji.

Tiuren var luksusmat. Elise kokte tiuren og la ned kjøttet på hermetikkglass, som ble gjemt under trappa til matbua. Her hadde Elise sin hemmelig matkjeller. Det viktigste matviltet var nok haren. Jænis var det finske  navnet på haren. Anders sa alltid, når han en høstdag med sporsnø tok fram hagla: «Je får gå å se etter jænisen je».  Fortsatt har en navn som minner om dette,  slik som Jænishølte øst i Smalberget og Jænisso ved Gardholmen. Her er det alltid jænis, sa Anders, da han jaktet i disse  områdene . Og det  tok som regel ikke lang tid før det smalt, da Anders dro til skogs med hagla på nysnøen.

Anders jaktet på den måten at han gikk på sporet etter haren, til han støkte den ut av dagleiet. Så listet han seg forsiktig fram på sporet, og kom på skuddhold. Hvis en uerfaren jeger skulle forsøke det samme, forsvant gjerne haren før en fikk tid til å skyte. – Men har du støkt jænisen to ganger, da kan du like gjerne gå hjem, sa Anders. Det var hans erfaring. En vinter skjøt han 52 harer, i tillegg ble det tatt noen ryper i snare ved Sigrimyra.

Rikard skjøt i 1930 et ukjent dyr i Halbergstupen. Han trodde det var et rådyr, men når en i ettertid fikk høre hvor stort byttet var, så er det vel så sannsynlig at det var ei hjortekolle. Ingen i Smalberget hadde på den tiden sett verken rådyr eller hjort. Kjøttet fra dyret ble delt mellom beboerne i Øvre og Nedre Smalberget. Det bekrefter at det var riktig det Astrid sa på slektstevne i Smalberget i 1984: «Vi sultet aldri. Vi høstet av skogens grøde.»