Kapasiteten utvides, våren 1942

Våren 1943 var det behov for å utvide rutens kapasitet betraktelig. Tidligere norske offiserer og flygere hadde fått beskjed om å melde seg for den Norske legasjon i Stockholm, og milorgruta ble nå også tatt i bruk for å lose noen av disse folkene til Sverige. Da ble også Aria-koia ved Ulvoset tatt i bruk som hvile- og overnattingssted. Knut Silkoset måtte enkelte ganger få avløsning ved Ulvåen. Anders og Thorsten arbeidet ved Ariakoia med å hugge småvirke som ble fraktet ned til elva på skikjelke. De hadde fått tildelt et hogstfelt på ytterkanten av skogvokteren, Olaf Blæsterdalen. Han spurte ikke om hvorfor Anders måtte ha det slik, men det var ikke til å unngå at han fikk se alle skisporene som trafikken medførte. Opplegget var nå slik at det ble servert varm kveldsmat i Aria-koia før de gikk videre østover om natta. Elise kokte maten i Smalberget og Anders tok den med til koia – som regel besto den av lapskaus med litt elgkjøtt i. Jaktturene til Anders Smalberget og Sigurd Madstorp hadde gitt resultater vinterstid, og poteter fikk Anders kjøpt i Madstorpet. Noen ganger var skiføret så tungt at folkene trengte litt ekstra hvile natterstid i Aria-koia, før de tidlig neste morgen dro videre østover til Sverige. Om dagen ble koia brukt til middagshvilen av skogsarbeiderne. Men de hadde ingen anelse om at «hotellet» Ariakoia om natta ble brukt til matservering og overnatting for flyktningene på en av Milorgs sikreste eksportveier til Sverige.

En vårdag i 1943 kom grensepolitiet oppover Ulvåen på inspeksjon. De hadde vært på Nordskogen for å arrestere Karlot og Arne Brenden. Men karene på Brenna hadde rømt fra politiet og gått på ski til Gravberget. Politiet dro etter, men fant ikke karene der. Politiet turde ikke gå samme veien tilbake til Nordskogen, for de var blitt fortalt at Karlot Brenden var en god skarpskytter. Derfor gikk de på ski oppover Ulvåen. På vei oppover Ulvåen stoppet de opp ved skisporet til Milorgkara, og gransket skisporene nøye. Da de oppdaget at det var tømmerhogst på østsiden av elva, forsatte de videre. Thorsten satt bak en kvisthaug og hørte at de sa at dette er nok skiløypa til tømmerhuggerne. Både Anders og Thorsten var lettet da de så at politimennene dro videre nordover langs Lille-Flisa.

Da politiet hadde gått, gikk Anders nedover elva til Einar Nordgården for å høre om han hadde snakket med dem. Einar, som også var på tømmerhogst, sa da at politikarene hadde fortalt at de var på søk etter noen karer fra Brenna. Litt senere på ettermiddagen kom Einar og fortalte at han hadde beskjed fra Gravberget om at det var en masse politifolk på Smalbergsmyrene nord for Gravberget. De saumfarte hele området i sin jakt på Karlot og Arne Brenden.

Sammen kvelden kom Knut Silkoset med nye milorgfolk til Aria-koia. Anders og Knut innså nå at Aria-koia lå for sentralt til, og ikke lenger var et sikkert sted. Her kunne politiet dukke opp igjen når som helst. En annen gammel tømmerkoie, Vesterkoia, lå øde til lenger oppe i åsen, og ble i stedet tatt i bruk som overnattingssted. Knut Silkoset måtte dra tilbake for å hente nye folk, og Anders overtok karene ved Aria-koia. Han tok dem med seg til Vesterkoia og sa til dem at de fikk måke ned en del av koia med noe snø, slik at det ikke ble trekk langs veggene. I mellomtiden skulle Anders skaffe ved og mat. Karene misforsto nok Anders noe da han snakket om snømåkingen. De jobbet til langt på kvelden og måket ned hele koia med snø. Anders ble forsinket fordi han måtte slette ut skisporet til koia. Det ble en sein kveld, og det var nok godt å få lagt i peisen og få seg litt mat da Anders kom tilbake.

Situasjonen var forsatt nokså uklar, men de fikk beskjed om å holde seg i ro i koia inntil videre. Først måtte en undersøke hvordan det var med politiets vakthold på Smalbergsmyrene, et oppdrag Thorsten fikk. Han gikk hjem til Smalberget over Smalbergsmyrene, og var engstelig for at politiet skulle forveksle ham med karene fra Brenna i kveldsmørket. Hva om grensepolitiet var løse på avtrekkeren på automatvåpenet i mørket? Men han så ikke noen politifolk på Smalbergsmyrene, så ryktet om at Smalbergsmyrene var fulle av politifolk, var nok betydelig overdrevet. Elise sjekket over telefonen om det var noen i Gravberget som visste noe mer om politifolkene. Hun sa hun var engstelig for at politifolka skulle forveksle Anders og Thorsten med karene fra Brenna. Imidlertid hadde ingen i Gravberget sett politifolk siden de dro oppover Ulvåen. Det var betryggende så langt, men hva med vaktholdet langs svenskegrensen?

Neste kveld begynte det å snø og regne. Anders tok da med seg karene fra Vesterkoia østover mot Sverige. Ekstra matpakke fikk de i Smalberget. Vanligvis skulle turen til Knappen i Sverige gå unna på 2 – 3 timer, men denne kvelden var føret tungt. Tåka lå tjukk og det var nesten bekmørkt da Anders dro østover. Han endret litt på rutetraseen av hensyn til sikkerheten. Denne gangen la han kursen over Furuberget til Barsosen. Han tenkte at politiet jo kunne jo sitte på vakt ved det gamle skisporet ved Krokfossen og vente på at karene fra Brenna skulle dukke opp der. Selv om føret var tungt, gikk alt bra inntil de passerte svenskegrensen ved Barsosen. Men da de kom over på ukjent terreng i Sverige, mistet Anders retningen i mørket og tåka og gikk sydover. Da det endelig lysnet av dag, var de kommet til Länserud i Sverige, og alle var svært slitne. Anders måtte også hvile litt før han dro tilbake til Smalberget, og tilbaketuren tok resten av dagen. Milorgkarene fikk både mat og ekstra hvile på Länserud før de forsatte til Uggerheden.

Elise syntes det tok lang tid, og ble etter hvert engstelig for hva som kunne ha skjedd med ektemannen. Hadde Anders falt i Halåa og druknet, var han skutt av grensepolitiet eller hadde svenskene arrestert ham? Derfor var gleden stor da Anders kom hjem neste kveld.

Tømmerhuggerne ved Ulvåen undret seg over at Anders ble borte fra arbeidet. Thorsten sa at han var blitt syk, og at det var årsaken til at han ikke hadde kommet tilbake til skogen. Om kvelden kom Knut Silkoset med en ekstra stor flokk med nye karer. Ruten «Skolen» var full av folk som skulle til Sverige nå før vårløsningen satte en stopper for trafikken. I tillegg hadde politien funnet en av rutene som gikk over Kongsvinger. Det ble sagt at flere var arrestert på Kongsvinger. Opplegget i Oslo var også delvis røpet, og det var mange som burde komme seg ut av landet og i sikkerhet snarest. Milorgruten «Skolen» var på dette tidspunkt den eneste ruten som fortsatt var intakt.

Det ble satt ut vakt ved Aria-koia, mens Knut og Thorsten drøftet situasjonen. Anders var fortsatt savnet etter forrige tur. Var han tatt av grensepolitiet, kunne han under tortur røpe hele opplegget. Transporten av mat var også stoppet opp etter at Anders ble borte. Knut fortalte til Thorsten at en av sjefene for hele opplegget i Oslo var med i denne flokken, og at han måtte i sikkerhet i Sverige snarest mulig.

Skiføret var blitt bedre. Det ble bestemt at både Thorsten og Knut skulle være loser denne gangen. Kara var både slitne og sultne etter å ha gått på ski i tung og våt snø. Men til tross for dette, var alle innstilt på å gå til Sverige i løpet av natta. Været hadde nå bedret seg og det var nymåne. Vesterkoia var ikke lenger noe trygt oppholdssted hvis Anders var tatt av politiet. Thorsten fikk i oppdrag å gå foran og tråkke et nytt spor og observere det som kunne være mistenkelig. De besluttet at de denne gangen skulle gå til Sverige utenom den vanlige skiløypa. Thorsten gikk forsiktig fram da han nærmet seg Smalberget. Han gikk fram til skibakken ovenfor skigarden. Det var ingen ukjente ski på trammen og ingen rød genser på tørkestativet. Det var betryggende; her var det ikke noen grensepoliti. Gleden var stor da han fikk se at faren var kommet hjem. Etter å ha fått en kort statusrapport, tok han med seg noen brødskiver og varm melk til karene ovenfor skigarden i Smalberget. Gunhild og Einar fikk beskjed om å prøve skibakken i månelyset, fordi skisporene ned til Smalberget skulle slettes. Knut og Thorsten forsatte straks videre og svenskegrensen ble passert ved Kalbyvelta i svakt månelys ved midnatt. Tidlig neste morgen var både Anders og Thorsten på plass i tømmerskogen igjen ved Aria-koia. Knut la seg til å sove i Vesterkoia, mens både Anders og Thorsten tok tidlig kveld denne lørdagen. De var begge meget slitne. Heldigvis kunne en hvile ut på søndag. Mandag kveld var Knut og Aage Silkoset på ny vandring østover med nye folk. Denne gangen gikk Knut utenom Aria-koia, og han gikk utenom skiløypene helt fram til Sverige. En telefonsamtale til Gravberget hadde fortalt ham at ingen var arrestert. Kanskje hadde grensepolitiet gitt opp å finne Arne og Karlot Brenna? På hjemveien gikk de innom Smalberget og fikk rapport om hva som hadde skjedd med Anders da han gikk seg vill i Sverige.

Nå var det verste presset på eksportruten «Skolen» over, og det ble kun en par turer til. Vesterkoia ble igjen i brukt som hvile- og overnattingssted. Koia var tildekket med snø og det hjalp godt mot kulda. I april kom vårløsningen, og da var det slutt. Foreløpig.