En spion i følget, høsten 1943

Ikke alt forløp uten problemer. Høsten 1943 oppsto det problemer, da en av «milorgkarene» ville snu i Smalberget. Men det var ikke det verste. En av de andre karene hadde hvisket til Knut Silkoset og fortalt at han mente å ha sett denne karen i i hirduniform i Oslo. Kunne det være en kontraspion som hadde kommet seg inn på ruten? Situasjonen ble gjennomdrøftet i Smalberget. Elise og Knut holdt et hemmelig møte i fjøset, og der ble slagplanen lagt. De ble enige om at karen  ikke skulle få lov til å snu. Om nødvendig med tvang, skulle han følge med over grensen. Knut fikk oppgaven som oppasser, og Thorsten skulle være veiviser i mørket. Ved ankomst Knappen varslet Thorsten svensketolleren Algot Sundling om den mistenkelige karen. Alle ble kommandert opp i annen etasje hos tolleren slik at ingen skulle kunne stikke av. Knut og Thorsten fikk derimot lov av Sundling til å stikke ut bakveien da svenske militære kom for å overta vaktholdet. Da Knut og Thorsten kom tilbake fra Knappen, åpnet Elise og Knut et brev som karen hadde skrevet til en adressat i Oslo. Etter deres oppfatning inneholdt brevet bare tull, og ble brent.

Svensketolleren forsto antagelig hva som foregikk. Han hadde nok gjenkjent Thorsten da han fortalte om den mistenkelige karen som måtte settes under vakthold. Da krigen var slutt, fortalte han at han hadde forstått at beboerne i Smalberget deltok i det illegale arbeidet. «Den store mørke karen» hadde han bitt seg merke i – det var Knut Silkoset han husket.

Svensketolleren hadde tidligere forsøkt å stoppe både Knut og Thorsten, da de en vinterdag hadde samlet sammen skiene til flyktningene i Knappen, og dro tilbake til Norge. Så han hadde nok en begrunnet mistanke om at den regelmessige flyktningetrafikken hadde sine forbindelser i Smalberget. Han kjente jo både Anders og Elise. Men tolleren var taus om sine iakttagelser under hele krigstiden, for han visste hva som ville skje, dersom noe skulle komme ut om det som foregikk.

Etter denne hendelsen ble sikkerhetsopplegget igjen skjerpet.  Ruten ble lagt om slik at en kom fram til Smalberget etter at det var blitt mørkt. Knut Silkoset etterlot milorgfolka i skogen ovenfor Smalberget, der det ble bygget en gapahuk mellom to store steiner. Gapahuken lignet på en guttehytte, og det ble sagt at det var hytta til sønnen Einar på 9 år. Når et følge kom fram til hytta, gikk Knut og varslet Elise om at de var kommet, og Knut bragte med seg melk og mat tilbake til kara. Senere på ettermiddagen overtok Thorsten dem. Låven var ikke lenger sikker som oppholdssted. En svak parafinlykt ble brukt som ganglys for folket. Bevisst ble det snakket om oppdiktede stedsnavn underveis. Hensikten var at ingen skulle få kjennskap til hvor de virkelig befant seg på vandringen mot Sverige, og mange trodde nok at de befant seg i de store Trysilskogene.