Møte ved Svartbekkoia, våren 1943

Våren 1943 var Sigurd Madstorpet på spilljakt etter tiuren. Etter at han hadde vært på spillplassen på Spellmannsmoen la han hjemturen om Vesterkoia for å koke seg en kaffetår. Der oppdaget han at hele koia hadde vært nedmåket med snø om vinteren og at peisen var full av aske. Han var ikke i tvil – her hadde mange personer overnattet i løpet av vinteren. Han fant også noen gamle skispor i vårsnøen og kunne kostatere at utedoen hadde vært flittig brukt. Sporene viste klart at folkene hadde kommet over Ulvåen vestfra og gått videre østover mot Smalberget. Igjen ble det en tur til Anders i Smalberget, for å fortelle hva han hadde oppdaget. Skisporene gikk på oversiden av Smalberget og Sigurd trodde at løypa gikk utenom Smalberget. Han tenkte ikke på at skibakken i Smalberget var en del av løypa. Anders sa at nå skulle han også se seg bedre om i terrenget. Sigurd fortalte også at han hadde funnet et smykke i Vesterkoia, og mente at det også hadde vært kvinnfolk med i følgene. Og det var nok riktig. Det var et par spreke damer som kom her og hvilte noen timer før de gikk videre sammen med de øvrige. Det var nok en av dem som hadde mistet et smykke.

Sigurd forsto nå at det var flyktninger som hadde brukt koia, og sommeren 1943 fikk han bekreftet antagelsene. Ved Frysjohall så han en junidag et følge på 6 personer. De gikk vinterveien østover mot Smalberget. Han fulgte etter på betryggende avstand, og så at de gikk til Smalberget. Men dette holdt han tett om. På en jakttur sammen med Anders om høsten, fortalte han hva han hadde sett. Hva Anders svarte, er det ingen som vet, men de hadde en lang samtale – Anders og Sigurd.

Våren 1943 oppsto en annen farefull situasjon. Thorsten var på vei til Sverige med fire milorg-karer. Skiføret var dårlig, og de hadde vært innom Smalberget og fått seg litt mat. Elise fortalte da at et par karer fra Gravberget nettopp hadde gått østover til Knappen for å handle litt til påske. Thorsten mente derfor at de burde forsette videre snarest. De hadde nå et fint skispor å gå i østover, og når de nærmet seg grensen, fikk de ta en omvei for å unngå å møte karene fra Gravberget på hjemvei.

Karene fra Gravberget, Guttorm og Odd, kjente Thorsten godt. De fikk også problemer med skiene på våtsnøen og snudde derfor da de kom til Kubekkoia. På veien tilbake møtte de Thorsten og følget hans ved Svartbekkoia. «Nå er gode råd dyre», tenkte Thorsten, og de foretok en rask omgruppering. En av milorgkarene fikk som oppgave å gå først i sporet, deretter fulgte Thorsten som nummer to og så resten av følget. Thorsten forsøkte å gå helt opp i ryggen på den som gikk først. For å ikke bli gjenkjent, ville han på den måten skjule ansiktet sitt for Guttorm og Odd. Han regnet med at de to karene var engstelige for å møte denne gjengen, og at de derfor ville konsentrere seg om å se på den som kom først i følget. De ville dra et lettelsens sukk når følget passerte uten å stoppe, og forsiktig ville de snu på hodet å kikke på de siste som passerte. Teorien slo til, og alle hilste forsiktig og fortsatte videre. Thorsten snudde ansiktet sitt vekk da han passerte Odd og Guttorm, og unngikk å bli gjenkjent av sine tidligere skolekamerater.

Da Odd og Guttorm kom til Smalberget, fortalte de at de til Elise at de hadde møtt fem fremmede karer ved Svartbekkoia. De fortalte at disse karene hadde kommet inn på skisporet deres like østenfor Smalberget. Elise forsto nå at Guttorm og Odd ikke hadde gjenkjent Thorsten, men hun sa ikke noe mer om det. Også denne gangen hadde de lyktes i å skjule milorgruta. Selv om både Odd og Guttorm var solide karer som en kunne stole på, så var det best om færrest mulig fikk kjennskap til flyktningetrafikken.