Myten om Ingeborg

Historiene er mange om Ingeborg Henriksdatter Liitiäinen (1720-17xx) i Gravberget, hun som i følge historien bodde under «Ingeborgsteinen» ved Gravberget i 1742 med sin lille «uekte» sønn Daniel, etter å ha blitt jaget fra bygda som følge av usømmelig oppførsel. Morten Nasch Sandvold har brukt mange år på å grave i Liitiäinen-slekta, og da han oppdaget at historien om Ingeborg berørte hans 5. tippoldeforeldre, fattet han interesse for den myteomspunne kvinnen som levde for rundt 270 år siden. I artikkelen nedenfor, som vi publiserer etter avtale med Morten, deler han mye spennende fra livet til Ingeborg, og han stiller også spørsmålstegn ved om steinen som er kjent som «Ingeborgsteinen», egentlig er den rette helleren.

Ingeborg Henriksdatter Liitiäinen

Av Morten Nasch Sandvold
E-post: morti2@online.no

Det er blitt fortalt mye om Ingeborg Henriksdatter Liitiäinen i Gravberget gjennom tidene, og mye av dette er kommet på trykk, slik at historiene på en måte er blitt en sannhet. Ingeborg er også blitt kalt ”Ingeborg løskone” fordi hun fikk flere barn utenfor ekteskap med flere forskjellige menn, og at hun mer eller mindre drev et gledeshus i Gravberget. Det er også blitt skrevet at hun til slutt ble ei gårdbrukerkone på Badstuknappen i Norra Finnskoga.

Etter at jeg fant ut at historien om Ingeborg berørte to av mine 5. tippoldeforeldre i Gravberget begynte jeg å grave i kildene for å finne ut hva som var sant, og hva som bare var vandrehistorier rundt Ingeborg og hennes liv. Under dette arbeidet har jeg funnet flere nye faktaopplysninger som snur historia til Ingeborg litt på hodet. Ikke bare nye opplysninger om barn, bosted, fedre osv. – men også at en hel del historier om jenta som rett og slett er vandrehistorier som enkelte har brodert ut etter eget ønske slik som det ofte blir, da ei historie kan gjøres bedre, og mer interessant å fortelle.

Denne Ingeborg Henriksdatter ble født 1720 i Gravberget, og hun ble døpt 16.06.1720, hennes foreldre var Henrik Andersen Liitiäinen født ca. 1691 i Gravberget og Anne/Anniken Mortensdatter Liitiäinen (mine 6. tippoldeforeldre). Hun var søster av Morten født 1717 (død ung), Anne født 1722, Maarten født 1730 og Gjertrud født 1731, alle barna var født i Gravberget. Barnas far Henrik Andersen døde allerede i 1732 bare 40 år gammel, og da satt moren igjen alene med 4 barn fra ett til tolv år gamle. Ingeborg var da det eldste barnet, og ettersom moren helt sikkert ikke var ei velstående dame, ble nok Ingeborg tidlig satt bort i tjeneste på en gård der hun selv, kunne tjene til kost og losji. I dag ville vi nok betenke oss om å sette bort så unge barn i tjeneste, men på den tiden var dette ikke uvanlig.

Kona til Henrik Andersen – Anne/Anniken Mortensdatter giftet seg på ny 04.10.1733 med Ole Gudmundsen født ca. 1705, død 1754 i Gravberget, og de fikk barna Ola født 1734, død 26.06.1787, Sigrid født 1736, Kari født 1738 og Anne født 1741. Men her kommer det opp et problem – kan Ole dø i 1754? – fordi det ser ut for at Ole og Anne flytter til Flisberget som en ser i et skjøte fra 1757, og da blir Ole kalt Ole Gudmundsen Flisberget. Dette kan ikke Ole ha gjort i 1757 siden han skal ha dødd i 1754.

Vi ser ikke noe mer til Ingeborg før 1737 da hun så vidt fylt 17 år gammel føder sønnen Ole Olsen. I forbindelse med denne fødselen står barnefaren oppført som ”Ole Risberget” i kirkeboka, men mye tyder på at dette er en innføring fra en kladd, og at Risberget er blitt feilskrevet isteden for Flisberget – og at det her egentlig er snakk om Ole Olsen Suroinen i Flisberget, og deres sønn Ole Olsen som døde i 1740. Dette underbygges også av en rettssak i 1737 (bok 60 folie108b) der ”Ingeborg Henriksdatter er stevnet for leiermål med Ole Olsen Flisberget i Elverum sogn”. Ingeborg møtte ikke selv i retten, for hun lå syk i ”barnekopper”. Som hennes stedfortreder møtte Ole Pedersen Juberget, og han fortalte også at Ingeborg ikke hadde noe å betale med.

Hvorfor presten skrev Ole Risberget i kirkeboka kan vi vel driste oss i å dra en konklusjon om. Dette fordi han hadde to leiermål saker i 1737 mot en Ole Risberget som fikk barn utenfor ekteskap både med Marit Pedersdatter vestre Gjerdrum, og med Kirsti Olsdatter Risberget, så her ble det nok for mange Oler på samme tiden, og derfor denne sammenblandingen.

Det neste vi hører om Ingeborg er da hun føder sønnen Daniel Henriksen høsten 1741på Bråten i Elverum sogn, som hun døpte 03.09.1741. Hvem som var far til Daniel er det blitt skrevet en hel del feil om gjennom historia. I kirkeboka står Henrik Mickelsson fra Järpliden oppført som far, men hvor presten fikk dette fra vet jeg ikke, med mindre Ingeborg oppga han som barnefar for å beskytte den rette barnefaren som var godt gift, og dette kunne skade han og hans ekteskap. Dette underbygges av den så berømte saken i Gravberget 28.03.1742 der det står: ”Ingeborg Henricksdaatter i Graffbberged stevnet for å forklare hvem som er far til det andre barnet hun, som ennå ikke er gått til Guds bord, nestleden høst fødte til verden. Hun skal ha utlagt ektemannen Henrik Mortensen Grafberged, som har sin hustru i live, for barnefar. Ingeborg er også stevnet for andre leiermål i sin ungdom, Utsatt”.

I det aller meste som er skrevet om denne saken, så er Henrik Mickelsson i Järpliden blitt utpekt som far til Daniel, og i lang tid er han blitt nevnt som en av slekten Kanainen, men som ved senere forskning er det bevist at var av slekten Honkainen (sønn av Mickel Pålsson Honkainen født ca. 1701 og Marte Henriksdotter Piesainen født ca. 1684).  Denne Henrich Mickelsson Honkainen var i 1741 ettersøkt for medvirkning i tyveriet i Ekshärad kirke sammen med fem andre samarbeidspartnere i Peistorpet, og i 1742 blir Lars Larsen Liitiäinen stevnet for at han 21. mai hadde huset Henrich i sitt og sin mors hus – fordi året før hadde det blitt opplyst om at Henrich Mickelsson skulle arresteres der han oppholt seg, og at Lars dermed viste at Henrich var en etterlyst mann. I den oppfølgende saken i 1742 forteller Mathis Olsen Moen at det hadde vært dans i huset til Lars Larsen og hans mor, og at Peder Erichsen Ragnerud hadde spilt til dans – Henrich Mickelsson hadde kommet inn og danset en dans, og så hadde han gått. Ingen på festen hadde pågrepet Henrich.

Siden Ingeborg selv sier i mars 1742 at barnets far var en gift mann i Gravberget som het Henrik Mortensen så bør denne svenske kandidaten tas med ei klype salt. Og om vi da tar for oss hvor mange Henrik Mortensen vi finner i Gravbergstraktene på denne tiden så finner vi 2 kandidater. Den ene var Ingeborgs onkel Henrik Mortensen som bodde i Enberget – så denne onkelen bør vi nok se bort fra – for dette ville vært en alvorlig sak for han, og vi ville nok funnet noe om dette i rettssystemet – men dette finner vi ingen ting om. Neste kandidat er en Henrik Mortensen Liitiäinen født ca. 1703 i Risberget (sønn av Morten Jacobsen Liitiäinen født 1666 i Gravberget og Beret ”Britta” Persdotter fra Aspberget, død 1742 i Juberget). Henrik ble gift 22.10.1723 med Kari Mathisdatter født ca. 1706, og fødselsåret her er utregnet etter da Kari døde 08.01.1774 i Silkoset, 68 år gammel. Henrik og Kari fikk sammen barna Berte født 1727, Mari født 1732, Erich født 1735, Morten født 1735 og Henrich født 1739. Barna var født i Juberget, med unntak av sønnen som de fikk i Dalby Finnskog på svensk side.

Høsten 2010 fikk jeg kontakt med Erik Danielsen ”Liitiäinen” på Skjefstadhaugen i Våler, som har direkte farslinje tilbake til Daniel Henriksen født 1741, og han sa seg villig til å ta en y-DNA test som kunne vise hvem denne Henrik var som var barnefaren. Da resultatet av denne prøven forelå, viste det seg helt klart at det her var snakk om slekten ”Liitiäinen”, og da blir det vanskelig å bevise at noen andre en denne her omtalte Henrik Mortensen Liitiäinen var far til Daniel.

Sagnet forteller da at etter denne saken ville kvinnene i Gravberget ha Ingeborg ut av bygda, for de stolte tydeligvis ikke på sine menn. Det er etter dette hun da skulle ha slått seg ned under en stein i Gravberget, som senere ble omtalt som ”Ingeborgsteinen”. Her blir historia noe motstridene – for noen har utpekt en slik ”heller” som ligger nede ved Halsjøen som den rette steinen, og andre er sikre på at det er en ”heller” som ligger oppe i Smalberget som er den rette.

Jeg har mine tvil om at det var noen av disse steinene Ingeborg bodde under en periode fra mars 1742. Jeg har skrevet en artikkel om dette i ”Finnkultur” nr. 4 i 2010, og der peker jeg på en slik”heller” som ligger i sørhellingen av Høgsjøberget i Åsnes Finnskog som nok egnet seg bedre som nødbolig for moe og barn. Jeg begrunnet dette med at – hvorfor fortsatte hun å bo i Gravbergstraktene da kvinnene ville ha henne ut av bygda? – og dette med å ta med seg et lite barn opp i Smalberget i mars eller slå seg ned ved Haldammen som er et av de kaldeste stedene i dette distriktet virker noe underlig.

Her var det snakk om ei som var godt kjent i området, og de ville helt sikkert flytte dit mor og barn ville ha det best. Heller’n, som ligger nede ved Høgsjøberget ligger mye lunere og bedre til, og her kommer våren mye raskere enn på de to andre stedene – historia forteller også at det har bodd folk under denne ”Høgsjøberghelleren” i flere perioder. Disse steinformasjonene har også i alle tider vært benyttet av skogsarbeidere som trengte å søke ly i dårlig vær.

Stå ved siden av ”Brursteinen” som ligger inntil leden fra Høgsjøberget mot Lindberget – se nordover langs leden – litt til høyre, og ca. 30 – 40 meter nord for Brudesteinen ligger denne ”Høgsjøberghellern”. Telen har nok brutt opp grunnen under denne steinen de siste 269 årene, for her har ikke snøen ligget og isolert bakken under steinen, og denne morenegrunnen som er her blir lett brutt opp av tele. Jeg har selv sett 2.4 meter inn under kryprommet under steinen med et koloskopikamera – og helt innerst er det sot merker oppunder taket på steinen – så under denne steinen har det en gang vært en bålplass.

Dette var muligens litt for provoserende å komme med – siden det her ble mange som følte seg tråkket på – for her var det nok mange som hadde sine egne teorier om denne saken, og at jeg her dro deres historier i tvil. Jeg håper at folk selv oppsøker disse tre ”hellerne” og prøver å sette seg inn i Ingeborgs situasjon, og se for seg hvor hun ville slått seg ned med sin ½ år gamle sønn i mars 1742.

En annen side av denne saken er at det ikke finnes noe bevis for at det er denne Ingeborg Henriksdatter som har fått oppkalt en stein i Gravberget etter seg. Det finnes ikke noe som helst skriftlig materiale om dette, og en må også ha i minnet at hun ikke var den eneste Ingeborg i Gravberget. Heller ingenting finnes i kildene om det var i forbindelse med Daniels fødsel at Ingeborg måtte flytte inn under en stein – det kan vel også ha hendt etter fødselen til sønnene Ole eller Erik. Men det merkeligste ved historia til Ingeborg – er hennes slektninger er helt fraværende i historia – for slekta var nok behjelpelige da ei jente kom opp i en slik vanskelig situasjon. Vi må hele tiden ha i bakhodet at dette rett og slett er ei vandrehistorie som er blitt fortalt fra person til person i over 260 år, og vi vet hvor mye ei historie kan forandres bare ved noen få overleveringer.

Hennes sønn Daniel Henriksen Liitiäinen født 1741 ble gift 30.10.1779 med Marthe Mortensdatter Käiväräinen/Liitiäinen (datter av Morten Mortensen Käiväräinen/Liitiäinen født ca. 1702 i Enberget og Marit Pedersdatter Kuosmainen født 1718 på Larsgården, Tørberget i Trysil), og de slo seg ned på Danila på norsk side av Rådelsbråten. Daniel og Marthe fikk barna: Morten født 1779, Peder født 1781, Helene født 1784, Ole født 1786, Daniel født 1790, Marthe født 1793, død 1793, Marthe født 1795 og Andreas født 1798. Alle barna ble født i Enberget.

I 1750 får Ingeborg en ny sønn utenfor ekteskap som fikk navnet Erik Henriksen, som også ble omtalt som ”Lidjans-Erik”, og han slo seg først ned på norsk side av Rådelsbråten – men som en gang rundt 1810 flyttet til Rajaaho på svensk side av Rådelsbråten. Erik Henriksen er også blitt nevnt som Liitiäinen, noe som ville ha vært naturlig siden hans mor ikke var gift. Hvem Eiks far var har det vært vanskelig å finne ut av, fordi kirkebøkene har store mangler i denne perioden på begge sider av grensen. Erik er blitt skrevet som Purainen, Autorainen og som Ronkainen. Dette med Ronkainen bygger nok på at her var det folk av denne slekten – men dette var nok en gang etter 1810. Hvor dette Autorainen navnet kommer fra er det ingen som har klart å forklare.

Forklaringen på dette farskapet kom våren 2011, da Jan Sverre Moen ”Liitiäinen” i Skalbukila på Åsnes Finnskog som har direkte farslinje tilbake til Lidjans-Erik, y-DNA testet seg, og som helt klart viste at han var av samme Liitiäinen slekta som sin bror på Danilla. Og med dette bør både Daniel og Erik ha samme far, og ikke bare være halvbrødre som det ofte har blitt skrevet om Daniel og Erik.

En annen sak som også bygger opp under dette er at Henriks Mortensens kone – Karin Mathisdatter etter dette skal ha levd uten ektemannen Henrik – noe som også den gangen ville ha vært helt naturlig siden hennes mann fikk to barn utenfor ekteskap med samme kvinne mens han var gift, og slik er det nok ikke mange kvinner ville ha tolerert. En får nok heller ikke to barn om en er utro bare to ganger – Henrik var nok en som ofte var hos damene for å gjøre sine hoser grønne som ordtaket sier, og slike personer kan gjøre slektsforskning vanskelig.

Om Henrik Mortensen ble skilt eller om han døde etter at Ingeborg fikk sønnen Erik er vanskelig å si, fordi jeg ikke har funnet noe om hans død i kirkeboka for Hof, men mye tyder på at da Kari døde i Silkoset i 1774 bodde hun hos sin datter Mari Henriksdatter Liitiäinen og hennes ektemann Ola Olsen.

”Lidjans-Erik” Henriksen Liitiäinen født 1750 ble gift med Karin Henriksdotter Muhoinen født 1750 i Aspberget (datter av Henrik Mattsson Muhoinen og Lisbet Pålsdotter Sikkinen).  Erik og Karin fikk barna: Jacob født 1776,  Lisa født 1780, Helena født 1783 og Karin født 1787, og alle barna ble født på Rådelsbråten.

Neste barn som vi i dag regner som Ingeborgs, var sønnen Jacob Pedersen som ble født 1754 i Gravberget. Denne gangen var barnets far kjent som Per/Peder Torgalsson/Torgersson, og han var født ca. 1710 på svensk side av Juberget. Ingeborg og Peder ble ikke gift, og deres sønn Jacob døde 4 år gammel i 1758. Om Ingeborg og Peder bodde sammen en tid, finner jeg ikke noe om, men ingen av dem hadde de aller beste forutsetningene for å bli godt gift. Ingeborg hadde et dårlig rykte med 4 barn utenfor ekteskap med 3 forskjellige menn, og Peder var ”oferdig”, som med andre ord betyr at han hadde et eller annet handikap.

Peder Torgalsen fikk rydningsbevis 04.01.1758 i Kyndalen Almening på ”Østre Fallåsen” som vi i dag kaller ”Nord-Fallåsen”. Torgal fikk 30 rd. i rydningsbidrag – men da han hadde fått pengene, rømte han til Sverige der han giftet seg 28.12.1759 med Gjertrud Henriksdotter ”Kuosmainen” Aspberget som var født ca. 1700 i Sverige – og hun var enken etter Mattes Staffansson i Aspberget.

Her kan det selvsagt være slik at Peder og Ingeborg bodde sammen da deres sønn døde i Gravberget i 1758, og at Per/Peder rømte fra henne til Sverige da han fikk rydningsbidraget sitt – men noe som helst bevis finnes ikke.

Her har historien om Ingeborg frem til i dag sluttet – men så finner Jan Myhrvold en leiermålsak på høsttinget i Älvdal härad i 1763: ”Ingeborg Henriksdotter i Juberget för lönskaläge 2 gången Summa 12 D”. Her ser vi at hun hadde fått datteren Ingrid Larsdotter som var født i 1762. Hvem barnefaren Lars var, vet vi ikke for fødselsbøkene i Dalby for denne perioden ikke eksisterer. Men vi ser her at dette var Ingeborgs 2. leiermål i Dalby, og dette viser nok også at det første leiermålet gjaldt sønnen Erik Henriksen Liitiäinen født 1750.

Det er blitt lagt frem en hel del teorier om hvor det ble av Ingeborg Henriksdatter etter dette, og i en av historiene hevdes det at hun til slutt ble gårdbrukerkone på Badstuknappen i Norra Finnskoga, men noe beviselig belegg for dette er ikke så langt blitt lagt frem – for under Hfl. 1757 – 1766 for Juberget, Södra Finnskoga finner vi Ingeborg Henriksdotter Liitiäinen sammen med sin datter Ingrid Larsdotter i tjeneste hos Mattes Karlsson Honkainen og hans hustru Marit Jonsdotter på Holta i Juberget.

Neste gang vi finner igjen Ingeborg, er under Hfl. 1777 – 1783 og da var hun på Yläkylä i Järpliden der hun var i tjeneste hos Daniel Johansson Lehmoinen og hans kone Anna Andersdotter Vilhuinen. Da ser vi at hun var i Järpliden, men da var hennes datter Ingrid Larsdotter ikke sammen med sin mor lenger. Noe videre opplysninger om hvor det da ble av Ingeborg har jeg ikke klart å finne ut av, men noen gårdbrukerkone på Badstuknappen ble hun nok ikke – for hun finnes ikke i hverken lysningsprotokoller eller i vigselsprotokoller. Under dette siste Hfl. står det i margen ”fl. ut”, og det betyr nok at hun flyttet til Norge – for hun er ikke å finne i videre Hfl. i Sverige – og heller ikke i dødsbøkene for Dalby, Elverum eller Grue frem til 1815.

Jeg tolker det som hun på sine eldre dager flyttet til Norge, til et av sine barn eller til en slektning som kunne gi henne mat og husrom på sine eldre dager. Hun er ikke med under folketellingen i 1801 så da var hun nok død. Om vi ser i kirkebøkene fra Hof fra 1780 og frem til folketellingen i 1801 er det vanskelig å finne igjen Ingeborg, for der er det deler av bøkene som er så skadet at deler er borte i perioder. Det viser seg også at enkelte i perioder bare blir borte fra kirkebøkene slik som det har skjedd med personer i hele landet, men det synes at dette skjedde oftest på Finnskogen.

Men så kommer spørsmålet – hvor ble det så av hennes datter Ingrid Larsdotter som var født i 1762? Om vi leter i vigselsbøkene for Dalby finner vi ingen som passer inn, heller ikke om vi leter i fødselsbøkene for Dalby finner vi noen Ingrid Larsdotter som passer inn som mor til noen barn. Heller ingen Ingrid Larsdotter finnes i Hfl. 1777 – 1783 for noen del av dette distriktet.

Om vi nå tenker oss at – i 1777 var Ingri ca. 15 år gammel, og at hun da helt sikkert hadde tatt tjeneste på en gård mot kost og losji – for hennes mor var ikke av de som hadde mye å rutte med.

Ingri hadde mye slekt i Gravberget, og vi vet at skogfinnene var flinke til å hjelpe hverandre, og ta seg av slektninger som var kommet i vanskeligheter. Det var ei Ingri Larsdatter som fikk datteren Inger født 1783 utenfor ekteskap i Gravberget sammen med Ole Olsen Gravberget, siden fikk hun datteren Marte født 1787 utenfor ekteskap i Høgsjøberget/Hauksjøberget sammen med Ole Olsen, videre fikk de sønnen Ole født 1789 i Høgsjøberget/Hauksjøberget, men da hadde Ole og Ingri giftet seg, neste barnet ble Anne Olsdatter født 1795 på Høgvelta/Olamortensgården. Så langt klarte jeg ikke å bevise om dette er den rette jenta, men jeg fant ingen andre kandidater som kunne være denne Ingrid i Gravberget og i Høgsjøberget (Hauksjøberget/Haukamäki). Det ser også ut for at Ole og Ingri forsvinner fra Høgsjøberget/Hauksjøberget en gang etter 1790. Etter dette dukker det opp en Ole Olsen og ei Ingrid Larsdatter som får datteren Anne Olsdatter født 1795 på Høgveta i Gravberget.

 

HØGVELTA / OLAMORTENSGÅRDEN

I følge de gamle i Gravberget, lå Høgvelta/Olamortensgården nede ved Slettmoen, men på den andre siden av Ulvåa i Gravberget, like ved stedet der skytebanen ligger i dag, men stedet eksisterer ikke i dag.

Morten Olsen Hakkarainen født i 1748, forlovet 13.04.1776, gifter 07.11.1776 med Berte Trondsdatter Moldberget. Morten Olsen bygslet Høgvelta/Olamortensgården i 1793 for 1 rdl. i årlig avgift. Dette er noe underlig – for det ser ut for at Morten Olsen kom til Høgvelta/Olamortensgården ca. 1783, og ikke i 1793?

Morten og Berte fikk barna: Sille født 1775, Ole født 1777, Tron født 1779, Ragnhild født 1781, Anne født 1783, Lisbeth født 1785, Morten født 1787 og Berte født 1790.

 

Denne familien er ikke å finne under folketellingen i 1801 for noen del av Finnskogen, men jeg har funnet dem igjen på Ørland i Sør Trøndelag i 1801 sammen med deres datter Sille og hennes mann Lars. I samme følge som dro nordover like før 1800 var også Morten Mortensen Liitiäinen Høgsjøberget og hans kone Marthe Mathisdatter Manninen.

Overstående datter Sille Mortensdatter får barn utenfor ekteskap med ”Lars Olsen Høgvelten”, og da kan det tyder på at Ole Olsen som ble gift med Ingrid Larsdatter muligens var en bror av Lars Olsen Høgvelten, som var en sønn av Ole Jonsen Hakkarainen i Gravberget født 1722, død 1768 og Marit Larsdatter, og dette viser seg å stemme. Barna til Ole og Marit var: Joen født 1747, Lars født 1755 og Ole som ble født i 1759.

Siden vi ikke finner familien til Morten Olsen på Høgvelta/Olamortensgården etter midten på 1790-tallet og at Ole Olsen og Ingrid Larsdatter får barn på Høgvelta/Olamortensgården i 1795 ser det ut for at de overtok gården etter Morten Olsen – og odelsgutten Ole Mortensen som slo seg ned i Høgsjøberget/Hauksjøberget.

Om dette er den riktige Ingrid Larsdatter og den Ole Olsen som var sønn av Ole Jonsen og Marit Larsdatter blir nok bekreftet under folketellingen i 1801 – under Nordre Gravberget der vi finner følgende familie: Ole Olsen ”Hakkarainen” 42 år gammel (født 1759) som var husmann med jord – gift med Ingri Larsdatter 39 år gammel (født1762) – og her stemmer fødselsåret på både Ole og Ingri. Det ser ut for at Ingri ble feilskrevet da hun døde som Olsdatter – for det dør ei ”Ingri Olsdatter” 30.12.1838 på Slettmoen på Gravbergsmoen som var 77 år gammel født ca. 1754? Barna til Ole og Ingri var: Inge født 1783, Marte født 1787, Ole født 1789, Olea født 1793, Anne født 1795 og Mathis som ble født i 1799 men da med bosted Kyndalen.

Her ser jeg at dette burde ha vært løst tidligere – fordi C A Gottlund i sin dagbok over sine reiser på Finnskogen i 1823 nevner ”Ole Olsen Hakkarainen” på Slettmon i Gravberget som var gift med ”Ingrid Larsdatter Liitiäinen” – og med denne opplysningen fra Gottlund bør vel all tvil om hvem denne Ingrid var, være ryddet av vegen da en legger sammen alle disse opplysningene.

Om vi noen gang klarer å finne ut når og hvor Ingeborg Henriksdatter Liitiäinen døde – så har vi nok de fleste svarene rundt denne jenta, slik at ingen kan lage flere ”historier” om henne. Ingeborg Henriksdatter Liitiäinen fikk ingen god start på livet siden hun fikk barn utenfor ekteskap da hun bare var 17 år gammel, og siden fikk hun uekte barn da hun var 21, 30, 34 og 42 år gammel. Enkelte kilder antyder også at hun fikk bo i det gamle kvernhuset på Haldammen, der hun drev et slags ”gledeshus”, men jeg har til gode å finne noe som helt bevis for at dette var hennes livsførsel. Mye tyder på at denne delen av historia med et gledeshus er nok helst noe som noen har forvekslet med historien om et slikt hus på Badstuknappen som kom i kjølvannet av ”Bolagsdriften”, og alle arbeiderne som trengte noe rekreasjon – men historia om dette bunner i om noe som hendte 140 – 150 år senere.

TIL SLUTT NOEN ETTERKOMMERE ETTER:

OLE OLSEN HAKKARAINEN FØDT 1789

(sønn av Ole Olsen Hakkarainen og Ingrid Larsdatter ”Liitiäinen)

Ole Olsen Hakkarainen født 1789 i Høgsjøberget ble gift med Kari Johanesdatter født 17xx, død før 1865. Har ikke funnet ut hvem Kari er – og deres vielse er ikke funnet hverken i Våler eller i Elverum. Ole og Kari fikk barna: Ole født 1820, Joen født 1822, Jon født 1823, Embret født 1823, Carelius født 1827 og Ole født 1831. De 4 siste barna ble født på Slettmon på Gravbergsmoen.

 

Sønnen Embret Olsen Hakkarainen Slettmoen, født 26.12.1823, død 17.11.1916 og kona Karen Henriksdatter, født 04.02.1824, død 21.09.1906, ble brukere av Haldammen/Harddammen. Embret var en sprek mann og var alltid i godt humør. I folketellingen i 1865 for gården Skorpjuberget vises ”møller Embret Olsen” Hakkarainen og hans kone og deres barn, men hans far Ole Olsen som da er enkemann eier fortsatt gården. Skorpjuberget lå langs den gamle vegen fra Gravberget til Juberget helt opp til svenskegrensa. Embret og Karens barn var: Halvor født 1853, Emilie født 1854, Ole født 1855, Karen født 1856, Elise født 1860, Carelius født 1861, Oline født 1862 og Eberhard født 1864.

 

Ole og Karen var kanskje spreke, men det står i Vålerboka at de var brukere på Haldammen i 1935. Brukeren var da eventuelt 80 år gammel og det virker litt over det normale. Slik det var på den tiden var slik gårdsdrift et slit selv for de unge og spreke så kanskje gården ble drevet av en av deres barn?

JUBERGET

Ole Olsen Hakkarainen født 08.07.1831 i Gravberget, død 14.04.1914 på Dansarn i Juvberget (sønn av Ole Olsen Hakkarainen og Kari Johannesdatter)  ble gift i 1870 med Johanne Pedersdatter født 1831, død 23.01.1908 i Juberget. Under folketellingen i 1900 er Johanna født i Sverige, men under hennes dødsannonse i Åsnes Finnskog står det at hun er født 1831 i Halberget i Gravberget? Barna til Ole og Johanna var: Ole født 1860, Anne født 1863, Julius født 1869, Oline født 1872 og Laura født 1875, og alle barna var født i Juberget.

 

Datteren Oline Olsdatter Hakkarainen født 11.08.1872 i Juvberget (datter av Ole Olsen Hakkarainen og Johanne Pedersdatter) ble gift med Tømmerfløter, tømmerkjører og jordarbeider Martin Jonsen Liitiäinen/Vaissinen født 26.09.1866 i Rangsberget, død 29.12.1918 på Dansarn i Juvberget, gravlagt 11.01.1919 på Nordre Gravlund i Gretviken (sønn av Jon Carlsson Liitiäinen/Vaissinen – ”Rang-Jon” født 1827 i Rangsberget og Maria Persdotter). Oline var i 1900 husholder og budeie. Etter at Oline ble enke giftet hun seg 2. gang 05.10.1921 med Karelius Johannesen Nymoen født 1875 på Nymoen fra Södra Finnskoga. Karelius var enkemann etter Gustava Martinsdatter født 06.02.1879 i Husubækken som døde 28.03.1913 på Nymon (datter av Martin Syversen født 1830 og Oleana Andreasdatter født 1835). Barna til Martin og Oline var: Maria Ovida født 20.10.1898, Jenny født 25.03.1893, Oskara født 06.01.1895, Johanna født 15.12.1896, Peder ”Per” født 20.01.1898, Johan født 24.03.1900, Karl født 28.05.1902, Nikolai født 22.05.1904 (til USA), Ingebjørg født 02.10.1906, Gudrun født 03.04.1909, Laura født 28.03.1912 og Ragnhild født 19.09.1914.

 

Gottlund skrev at denne slekta i Rangsberget var den finske slekta Liitiäinen, men mye tyder i dag på at dette kan være etterkommere etter Pål Danielsen Vaissinen og Ingeborg Mortensdatter Liitiäinen som er nevnt i Finnemanntallet i Gravberget i 1686 – men noe bevis finnes ikke, bare en teori.

EPILOG:

Jeg takker alle som har bidratt til at historia om Ingeborg Henriksdatter Liitiäinen har blitt så riktig som den kan bli etter det kildematerialet som har vært tilgjengelig frem til i dag. Og her blir det nok mange som må innføre Ingeborg Henriksdatter Liitiäinen i sine slektslinjer – for her ble det mange nye etterkommere via datteren Ingri.

 

Jeg vil også sende en helt spesiell takk til Erik Danielsen ”Liitiäinen” på Skjeftahaugen i Våler (sønn av Alf ”Antonsen” Danielsen Liitiäinen født 1900 og Emilie Augustadatter Falldalen født 1898), og Jan Sverre Moen ”Liitiäinen” i Skalbukila i Åsnes Finnskog (sønn av Sverre Moen ”Liitiäinen” født 1932 og Rut Silkoset født 1932) som ved y-DNA testing har fått satt historia om Ingeborg og hennes menn i et riktigere lys.

 

KILDER:

C A Gottlunds dagbøker 1821 – 1823.

Dödsbøkene for Dalby socken – 1694 – 1755 avskrift av Jan Myhrvold.

Dödsbøkene for Dalby socken – 1756 – 1790 avskrift av Jan Myhrvold.

Dödsbøkene for Dalby socken.

Fallås boka – Fallåsen skolemuseum – av Åsnes Finnskog Historielag.

Finnemanntallet i 1686.

Fødselsbøkene for Dalby socken 1694 – 1707 avskrift av Maj Fischer.

Fødselsbøkene for Dalby socken 1713 – 1755 avskrift av Maj Fischer.

Fødselsbøkene for Dalby socken 1778 – 1800 avskrift av Maj Fischer.

Fødselsbøkene for Dalby socken.

Henrik Mortensen i Gravberget – av Arild Jarle Kompelien i Slækt&Slekt.

Husforhörs legden for Dalby.

Husforhörs legden for Dalby – avskrift av Jan Myhrvold.

Husforhörs legden for Skrockarberget 1777 – 1920 – avskrift Åke Axelsson.

Kirkebøker for Elverum 1720 – 1815.

Kirkebøker for Elverum – aneks/Trysil.

Kirkebøker for Grue 1780 – 1815.

Kirkebøker for Hof 1720 – 1848.

Kirkebøker for Våler 1860 – 1925

Sogfinner og Finnskoger – av Trygve Christensen.

Skogfinsk Genealogis DNA prosjekt – ved Jan Myhrvold.

Sør Østerdal tingbøker – avskrift av Arild Jarle Kompelien.

Sør Østerdal tingbøker – originalene på Statsarkivet på Hamar.

Trysil bygdebok.

Vigselsbøkene for Dalby socken 1696 – 1814 – avskrift av Maj Fischer.

Våler bygdebok – Finnskogdelen av Hans Hansen Bru.

 

INFORMANTER:

Amund Kyneggen.

Arild Jarle Kompelien.

Berit Gullbekk.

Bo Hanson.

Jan Myhrvold.

Kjell Nilsen.

Leif Einar Husubækk.

Rolf Rønning.

Terje Amund Bredvold.

Tore Skjærstad.

Dette innlegget ble publisert i Historie, Slekt. Bokmerk permalenken.