Nedre Smalberget

1. Høyløe
2. Bu
3. Låve
4. Fjøs
5. Kalvfjøs
6. Vedskjul
7. Hovedhus

Nedre Smalberget i dag (2012), dette er bua merket 2 på bildet ovenfor. Skogen står i dag tett der det gamle tunet var, og man må vite at det er en gammel boplass for å finne restene. Men de er der, både steinmurer og en del stokker finnes. Denne bua er lett å finne; når du kommer blåmerkan fra Øvre Smalberget, ligger denne bua 30 meter til høyre når du passerer bekken. Bua ligger rett ved bekken, et par meter på oversiden.

Historien
Nedre Smalberget ble bygslet i 1858 av Mathias Olson fra Anderstuen. Han og kona Sigrid hadde først tenkt å rydde seg en plass på Riaho øst for Kvernbekken i Gravberget, men det fikk de ikke lov til, og derfor ble de pålagt å flytte til Smalberget. Der startet de med å bygge hus i 1861. Årsaken til at de ble henvist dit, var at det ellers ville bli for mange kyr på beitemarkene i skogen rundt Gravberget. Pådriverne for å flytte ham til Smalberget var nok helst de småbrukerne i Gravberget som ikke hadde egen seter. De var engstelig for at det skulle bli for stor belastning på beitemarkene nær bygda. Småbrukene Sjurstuen, Nordgården, Moa-gårdene, Kilbon og Gravbergsgården hadde seter i Furuberget eller øst i Halberget.  Nedgården hadde seter nord i Hemberget og Madsberget hadde seter lenger nord mot Brenna. Mathias tok navnet Smalberget, og alle som bærer dette slektsnavnet i dag nedstammer fra Mathias og Sigrid.

I Smalberget var det godt med småvilt i skogen. Snarefangst av skogsfugl og hare var den enkleste måten å drive jakt på, men Mathias anskaffet seg en flintlåsbørse. Elg var det lite av på den tiden, men allikevel ga børsa ham bedre muligheter til å skaffe seg vilt både sommer og vinter. En høstkveld først på 1900-tallet hadde han imidlertid lykken på sin side, og fikk has på en liten elgokse i Kubekkdalen. Han hadde 11 barn, sine foreldre, seg selv og kona å forsørge, til sammen 15 personer. Da er det lett å tenke seg at en elgokse var et kjærkomment tilskudd til husholdningen. Samtidig sa en uskreven lov i området at byttet skulle deles med de andre familiene som bodde i «berga». Innbyggerne i selve bygda Gravberget fikk derimot ingen delaktighet i byttet. Grunnen til denne forskjellsbehandlingen var at de som bodde i bygda ikke kunne «holde kjeft» om slikt. Regelen sa at halvparten av byttet, blod og innmat skulle tilfalle skytteren, mens resten av kjøttet skulle deles mellom de som var berettiget til en del av fangsten.

Når en i senere tid snakket med de som hadde vokst opp i Smalberget, så var det naturlig å spørre hvordan fikk de fikk tak i mat og klær? Astrid, datter til Mathias’ sønn Martin, fortalte under et slektstevne i Gravberget i 1984 at ungene ikke hadde sko, og måtte gå barbeint på skolen. På spørsmål om det var kaldt på beina, svarte hun: «Det var nok ikke så kaldt, men det var forferdelig glatt på isen – når en løp barbeint til skolen om høsten.» Rikard, broren til Astrid sa det slik: «Det gjaldt å være tidlig oppe om morgenen, så du kunne sikre deg et par sko før resten av ungene våknet.» Nedre Smalberget ble fraflyttet i 1938, de siste som bodde der var Hans og Oddlaug Smalberget. I Øvre Smalberget bodde Elise og Anders Smalberget med sine tre barn Thorsten, Gunhild og Einar, frem til de flyttet til Gravberget i 1946. Siden den gang har det ikke vært fastboende på disse plassene.

I 1861 var våningshus og fjøs i Nedre Smalberget ferdig, og Sigri og Mathias bosatte seg der med barna Arnt og Martin. Datteren Sigrid ble igjen på Andersstuen sammen med besteforeldrene sine. Siden fikk de en jente til, med navnet Syrene. Det var stor seterdrift i Øvre Smalberget på denne tiden. Der var det ryddet og opparbeidet en setervoll som hadde vært i bruk siden Lang-Per brente av hele Smalbergbråten. Deler av Smalbergsbråten var forsatt beholdt som slåtteland. På den måten fikk Mathias og Sigri mat til begge kuene som de hadde fått av Mathias’ foreldre Anders og Berthe i Andersstuen, da de flyttet til Smalberget. Mathias og Sigri fikk god hjelp til å bygge opp husene i Smalberget. Det fortelles at «hele bygda» hjalp til. Men sønnen Martin var uheldig, og fikk tollekniven i øyet da han «sloss» med sin bror Arnt om  kniven. Selv om han mistet synet på det ene øyet, så klarte han senere å brødfø hele sin familie på 15 personer i Nedre Smalberget. Flesteparten av barna i Smalberget måtte ut å  arbeide så fra tiårsalderen. Helga fortalte at hun som 8-årig jente hadde gjeterjobb i Badstuknappen i Sverige, der hun fikk mat og et skjørt som lønn.

Sønnen Arnt giftet seg med en jente fra Järpliden og reiste til Amerika. Martin overtok Nedre Smalberget etter faren sin, Mathias, da han døde i 1911. Der fikk han og kona Hanna 11 barn som vokste opp. Livsvilkårene i Smalberget var vanskelige, og å brødfø 15 personer på den lille husmannsplassen kan i ettertid fortone seg som en uoverkommelig oppgave. At kona til Martin, Hanna, døde forholdsvis ung, har nok sin årsak i det harde livet de førte i Smalberget. «Smalbergsinga» markerte seg både i tømmerskogen og i skiløypene. Martin Smalberget bodde i Smalberget til 1937, da han flyttet til datteren Astrid i Gravberget. Etter det har Nedre Smalberget vært ubebodd, men fremdeles finnes  rester etter tiden det var bebodd her.