Nøye planlegging, høsten 1943

Høsten 1943 hadde noen russiske soldater rømt fra Haslemoen, og dermed kom mange tyskere for å jakte på flyktningene. De kom også til Smalberget, og en del av dem ville overnatte på låven til Elise og Anders. Men nettopp der hadde Anders skjult jaktvåpnene sine, og dersom tyskerne krabbet ned i høyet ville de finne dem. Anders fulgtr med tyskerne ut på låven, hvor de nøye planla hvordan tyskerne skulle ligge for å ha best oversikt. Han fikk tyskerne til å bære høy fram til låvedøra, slik at de kunne ligge øverst i døråpningen og ha full oversikt over området. Mens tyskerne var ute på jordet og fikk de siste informasjonene fra sjefen sin, benyttet Anders anledningen til å flytte våpnene lenger inn under høyet, slik at tyskerne ikke skulle finne dem. Elise sov ikke noe den natta, men tyskerne fant ingen russere, og våpnene på låven var forsatt i trygge hender neste dag.

Det var stor trafikk i Smalbergstraktene av skogsarbeidere, bærplukkere og andre som hadde nødvendige ærend. Enkelte ganger var også noen som gikk til Badstuknappen i Sverige for å handle litt mat. Denne trafikken kunne lett ført til at noen oppdaget at det gikk flyktningeruter gjennom området. Rutetraseen måtte derfor planlegges nøye. Vinterveien fra Smalberget til Svartbekkoia og derfra om Kubekkoia, Steinåsen og til Krokfossen ved Halåen, var et godt alternativ om en skulle unngå å møte tyskerne eller grensepolitiet. Men de som gikk til Badstuknappen for å handle brukte også denne stien. Ved Krokfossen var det enkelt å komme over elva og det var korteste veien til Knappen i Sverige. Når elva var flomstor, var brua over Barsosen på svensk side et bedre alternativ. I tillegg var det ingen skogsarbeidere eller andre som brukte denne veien. Den nye tømmerkoia Jonsrud som var bygget i 1942, ble da brukt som hvilested.

Å skofte arbeidet for å være grenselos, utgjorde et stort problem. Anders hadde aldri skoftet en eneste dag på skogsarbeid, og endring av dette kunne lett skape oppmerksomhet. Det ble derfor avtalt at Thorsten skulle avløse Knut Silkoset som veiviser til Knappen sommerstid. Oppdraget ble ofte utført om kvelden eller natta, og neste dag var Thorsten på jobben igjen.

Å skjule skiløypene om vinteren utgjorde et større problem. I Smalberget ble det laget en skibakke ovenfor sommerfjøset. Tilløpet i hoppbakken startet i skiløypa til Milorg-ruta. Når Knut Silkoset kom med folka fram til skibakken, gikk de ned skibakken og fram til huset. Etter å ha fått seg litt mat gikk de opp skibakken igjen og forsatte videre til Sverige. På den måten så det ut som om at milorgløypa gikk utenom Smalberget. Var det besøk i Smalberget, ble det lagt en grantopp over tilløpet i skibakken eller det ble hengt en rød genser på tørkestativet. Når alt var klart igjen, ble genseren eller grantoppen fjernet.

Enkelte ganger måtte de som var på vei til Sverige, ta opphold på låven i Smalberget. Her lå de innpakket i noen gamle ulltepper og ventet på at Thorsten kom hjem fra skogen for å være veiviser til Sverige. Aage Silkoset og Thorsten var kamerater fra den tiden de gikk til konfirmasjonsforberedelse i 1942, og var godt kjente. På hjemveien fra Knappen konkurrerte de ofte om å gå fortest på ski. Men børene var tunge, for Milorgruta hadde behov for ski. og derfor ble skiene båret tilbake etter hver tur. Av hensyn til sikkerheten ble skifrakten etter hvert sløyfet. I stedet ble det inngått en avtale med en skifabrikk om levering av ski til flyktningeruta.