Oktobertur fra Kjølberget til Gravberget

Den nordligste delen av Finnskogleden er vel verdt en tur. Vi tok turen sørover fra Kjølberget til Gravberget siste helga i oktober. Med værgudene fra sin beste side skulle det bli et veldig godt valg.

Nå har vi nærmest gjort sen høsttur på Finnskogen til en årviss tradisjon, og kan igjen slå fast at høstsol, myggfritt og frost i myra er et perfekt utgangspunkt for en fottur langs leden. Elgjakta er ikke over, så vi valgte oransje lue og signalfarger på hundene for sikkerhets skyld.

Logistikken besto av en bil i Gravberget og en i Kjølberget, der kan man enkelt kjøre helt inn dit veien møter leden, dvs noen hundre meter forbi Nordre Kjølbergskoia. Kjølberget er Finnskogens høyeste punkt, med fin utsikt nordover mot Håberget. Gamle boplasser passeres, så grenserøys 108, med flott utsikt alle veier. Leden følger grensegata et stykke, før den tar av inn mot Bråten. Vi lekte med tanken om å gå grensegata hele veien en gang… Jeg har hørt at noen har forsøkt, men ikke fullført. Det gjør neppe vi heller.

Bråten er en flott plass, her sitter historien i veggene, og det er bare å flytte rett inn. Bord og stoler står som det har gjort i tidligere tider, og avisa Friheten fra 1948 er godt, om ikke tidsaktuelt, lesestoff. Vi ruslet videre til Bråtedammen, noen har plantet lerkeskog, den har nydelige høstfarger, og fløterdammen ved Bråtedammen og Halåa er alltid en trivelig plass. Leden følger deretter krigens flyktningerute mot Hestberget og Gjestgiveriet, vår plass for lørdagskvelden. Her satte norske motstandsfolk nesten livet til under krigen, radiostasjon Egret spilte en viktig rolle for motstandskampen og koordinering av flyslipp fra England. Koia ble brent av tyske soldater i 1944, men gjenreist nesten identisk på 1990-tallet.

Nydelig søndagsmorgen med frost og motlys inviterte til en liten fotoekspedisjon om morgenen, før turen gikk over Furuberget til Nedre og Øvre Smalberget. Min farfar ble født i Nedre, og min far vokste opp i Øvre, så her er jeg på hjemmebane. Lunsj på Smalberskoia, her blir det fort varmt, maten smaker utmerket, og vi strekker ryggen litt før siste etappe. Langs ”Blåmerkan” fra Smalberget til Gravberget er det god sti, åpne myrer, furuskog, leden passerer en gammel fangstgrav for elg, likeledes ”grana hass Tosse”, der en gretten elg ifølge historien skremte faren min opp i et tre på skoleveien. Ved Kvennbekken har elgjegerne nettopp reist, men bålet brenner fremdeles. Vi benytter sjansen til en hvil, før vi svinger bortom Ingeborgsteinen og lander på ”Berget”. Bygda tar i mot oss som den alltid gjør; stille, åpent og med den flotte kirka som veiviser.

Dette innlegget ble publisert i Turforslag. Bokmerk permalenken.