Senhøst langs «Spikern»

spikern1_1024Finnskogen i november kan være nydelig. Når sola henger lavt over åsene, jegerne har gått i hi, myggen er borte og du ikke trenger å bekymre deg for skogbrannfaren. Under siste års novembertur fulgte vi flyktningeruta ”Spikern” fra Grøset til Rotberget. Det viste seg å være et veldig godt valg.

Tre dager til skogs
Vi er tre barndomskamerater som har dratt på tur sammen de siste 40 årene. Ingen av oss har lengre oversikt over hvor mange turer vi har vært på eller hvilke løyper vi har fulgt til fots, på ski eller i kano, men Finnskogen senhøstes kommer vi stadig tilbake til. Og Østlandets største skogsområder kvitterer med flotte opplevelser hver eneste gang. Dagene er korte i november, så vi satte av tre hele dager til de rundt 35 kilometerne langs flyktningeruta ”Spikern” fra Namnå/Grøset til Rotberget. Denne ruta ble aldri oppdaget av fienden og var i bruk under store deler av krigsårene. Vi var så heldige å få transporthjelp fra Stein Briskerud, som har vært nabo med avdøde flyktningelos Erik Høye. Stein har også vært ansvarlig for at ruta ble merket på nytt, dermed fikk vi mye detaljkunnskap med på veien. Fra Rotberget fortsetter den de tre kilometerne opp til grenserøys 90 før den fortsetter sju kilometer inn i Sverige. Vi valgte å avslutte i Rotberget, det ble akkurat passe langt for en tredagerstur med variert skogsterreng, myrer, gamle boplasser og muligheter for nærkontakt med alt fra eneboere til tiur og ulv.

spikern6_1024

Hykjanstorpet i soloppgang

Store bål og tidlig start
Både to- og firbente i gruppa liker å sove ute, så vi baserte oss på overnatting utendørs eller i gapahuk. Første dagsetappe gikk på relativt god sti fra Grøset til Bjørsjøtorpet, med kaffebål og lunsj ved Frautjenna. Noe av det beste med tur sent på høsten, er at man kan fyre store bål, og ved er det nok av på Finnskogen. Buesaga tar vi alltid med, og den som skulle finne på å stille med sløvt sagblad, får garantert en overhøvling fra kameratene. Ved Bjørsjøtorpet lånte vi den ene gapahuken, og fant godt med tørrved rett bak i skogen som sikret oss varme utover en lang og kald fullmånekveld. Hytta og stedet her disponeres av Namnå idrettslag, så det kan være smart å undersøke i forkant at det ikke foregår noen organiserte aktiviteter. Alternativ overnatting er trivelige Grusetsetra, som er ulåst og gir muligheter for ei natt under tak. Vi startet tidlig den andre dagen, og droppet frokosten til fordel for tidlig ”brunsj” og varm hytte på Grusetsetra. Med temperaturer rundt ti blå var det mer enn greit med fyr i ovnen her etter ei natt ute i soveposen. Mellom Bjørsjøtorpet og Grusetsetra er det mulig å legge turen om Hytjanstorpet, et nydelig finnetorp med historie tilbake til 1749, og et av få som fremdeles er bebodd. I såfall kan jeg anbefale å søke frem NRK-dokumentaren ”Jan på Hytjanstorpet” i serien ”Folk” før turen legges innom. Her melkes fremdeles kua for hånd og bygningene står slik de har stått i over 200 år. Vi kom inn på tunet sammen med morgensola og fikk god velkomst og gode historier fra gjestfrie og trivelige Jan Storberget.

spikern2_1024

Nydelig utsikt mot Rotnan-vassdraget

Krysser Rotnan-vassdraget
Grusetsetra ligger kun en halv kilometer nord for Hytjanstorpet, og det er lett å få varme i den lille stua. Et par hundre meter nord for setra ligger rutas flotteste utsiktspunkt, med nydelig utsikt over Rotnesjøen og Rotnan-vassdraget. Vassdraget har gravd ut dalen gjennom titusener av år, så det er rundt 300 høydemeter i forskjell på dalbunnen og Stemsrudberget på østsida. Det er bygget mange skogsbilveier siden krigens dager, så vi valgte å følge veien nordover og krysse Rotnan på bru fremfor å vade elva, slik den opprinnelige flyktningeruta gjør. Det blir et par kilometer omvei, men ei novemberkald elv fristet lite. Opp til Stemsrudberget følger ruta skogsbilveien, det kan være like greit når man skal forsere noen høydemetre. Etter å ha passert grenda Østre Tysketorpet, er vi igjen på sti og den gode skogsfølelsen kommer umiddelbart. Langs stia de neste kilometerne derfra ligger det flere gapahuker med kun en kilometer eller to i mellom, så det er ulike overnattingsmuligheter. Den ved Dvaladammen ligger vakkert til ved restene av fløterdammen. Restene av fløterstua står ennå, så her får man både god overnatting og fløterhistorie med på kjøpet. Skal du overnatte i gapahukene når kuldegradene har satt inn, kan jeg anbefale å ta med en lett presenning og et par spiker, så kan du tette åpningen når du sover. Kanskje skulle man tro at det ikke påvirker nattetemperaturen nevneverdig, men når man får stengt vinden ute og sperret for utstrålingen fra atmosfæren, blir det vesentlig varmere enn med vidåpen dør.

Siste etappen mot bedehuset
Den siste etappen, fra Dvaladammen til Rotberget, går som en lek når sekken er blitt lettere og man allerede har et par dagsmarsjer i beina. Vi tok en stopp ved Mattisstua, et godt bevart torp der tiuren flakset avgårde da vi ankom. Utesofaen sto klar, så det var bare å benke seg til i løeveggen. Siste lunsjen inntok vi med kaffebål i sola på et hogstfelt med utsikt mot Rotbergsjøen (Mellomrøgden). Velger du å gå videre østover, kan du overnatte på Rotberget bedehus, landets eneste bedehus som er låst med DNTs standardnøkkel. Alternativt kan du sette igjen sekken i Rotberget og ta en svipp de tre kilometerne opp til grenserøys 90. Når du kommer dit, kan du prøve å forestille deg hvordan det var å være på flukt fra tyskerne og vite at du endelig var i sikkerhet etter fire mils strevsom mars i nattemørket fra Grøset.

spikern7_1024

Grusetsetra, vi tok «brunsj» her.

spikern5_1024

Isen har nettopp lagt seg, og beveren har gått i hi.

spikern8_1024

Mattisstua, godt bevart torp når turen nærmer seg endestasjonen.

Dette innlegget ble publisert i Finnskogen Turistforening, Turforslag. Bokmerk permalenken.