De første i Smalberget

Husmannsplassene øvre og nedre Smalberget ligger 6-7 kilometer nordøst  for Gravberget. Den første som bosatte seg her inne var løsfinnen Lang-Per, som fant denne plassen langt til skogs i ca 1740. Her bygde han seg en liten stue på rundt 12 kvadratmeter, og livnærte seg på snarefangst av skogsfugl og hare, i tillegg til at han dyrket rug i Smalbergsbråten. Der brente han av store vidder, og det fortelles at varmen engang tok overhånd og at hele Smalbergsåsen sto i flammer. På toppen av Smalberget kan en forsatt finne gamle utbrente tyristubber og «tørrhalar» som bekrefter det som skjedde. Lang-Per var en omflakkende fyr, og ofte var han langt inne i Sverige på tjuvtokter. I 1740 var han på tjuvtokt sammen med en svenske fra Järpliden, og en natt brøt de seg inn i en svensk kirke og stjal kirkesølvet. På vei ut ble de oppdaget, og jakten på tjuvene startet. Svensken ble tatt, men Lang-Per kom seg unna og rømte tilbake til Norge. Selv om han nå hadde nok av penger og sølv, så var han like fullt matlaus. Sulten tok overhånd og etter at han hadde gjemt sølvskatten, stakk han innom et stabbur i Våler for å få tak i litt mat. Der ble han oppdaget og bonden stengte ham inne på stabburet. Dommen ble livsvarig tukthus, og han ble plassert på Kongsvinger festning. Her døde han etter 7 års opphold i 1749. Dermed fikk han aldri nyte godt av sølvskatten fra Sverige. Den lå gjemt i ei maurtue øst for Smalberget, og der skulle den ligge i ro en god stund til…

 

Omtrent 100 år senere var Halt-Syver fra Sandmoen i Smalberget på vei med  tømmer fra Smalberget til Halsjøen. Det var bratte tømmerveier i Smalbergsåsen, så en  brukte gamle maurtuer til å strø veien i de bratte utforbakkene. Under utgraving av en maurtue øst for Smalberget sto Syver plutselig med hendene fulle av sølvpenger og annet sølvtøy. Funnplassen bærer navnet Sølvhølet den dag i dag. Sølvet ble solgt i Oslo og ga penger til Amerikabilletter for begge sønnene til Halt-Syver. Syver selv valgte imidlertid å bli boende på Sandmoen. Selvsagt var det tjuvgodset til Lang-Per som omsider var funnet, og nå kom pengene til nytte for to fattige skogfinner. Siden har ingen blitt rik på sølvskatter i Smalberget. Ihvertfall ikke som noen har fortalt om …

Husmannsplassen Øvre Smalberget, der Lang-Per bodde, ble ryddet til seter rundt 1800. Høyet vokste forsatt i de store flatene som han hadde svidd av, og det ga fint beite til melkekyrne. Fjøs med plass til 60 dyr ble satt opp og det ble bygd et nytt hus til ysteri. Seterdriften forsatte frem til starten av neste århundre. Det var bøndene fra Romedal på Hedmarken som kom til Smalberget med kuene sine. De hadde med seg egne fjøsfolk, og sjefen på setra var ei dame med kallenavnet Nasalausa. Hun var født med åpen gane og uten nese, derfor hadde hun fått dette lite smigrende navnet. Hun var en dyktig dame, selv om hun nok ikke var noe særlig påaktet hos karene. Nasalausa livnærte seg ved å være budeie og meieribestyer i Smalberget. Det sies at hun var en pålitelig dame med bein i naserota, selv om nesa var borte! Og det fikk hun vist med sine 60 dyr på båsen i Smalberget.
Gardsproduktene, slik som smør og ost, ble fraktet til Elverum på hesteryggen. Den turen fra Smalberget tok minst 2 – 3 dager. Men det var gode priser på smør og ost på den tiden, og turen var verdt slitet. En kilo smør kostet omlag en halv dagslønn på den tiden.
Etter at seterdriften i Smalberget ble nedlagt i 1902, ble setra  tatt i bruk som husmannsplass av Adolf Haldammen. Han bodde i Smalberget frem til 1916. Adolf hadde to sønner; Einar og Kolbjørn. Spesielt var Einar en oppvakt gutt, som la merke til alt som skjedde i naturen. Senere ble han landskjent som en pålitelig «værprofet».
Andreas Kjær kjøpte skogene i Gravberget i 1850. Kjær ville omorganisere driften av skogen og derfor trengte han et administrasjonsenter i Gravberget. Husmannsplassene Sjursstuen, Matisstuen og Arntstuen ble slått sammen til et bruk; Gravberget Gård, som ble administrasjonsenter. Brukerne av Sjurstuen og Mortenstua fikk bygslingskontrakt på Nedre Moen og Skolemestra som erstatning for tap av sine husmannsplasser. Dette førte til at flere av de som hadde husmannskontrakter på Gravbergsmoen ikke fikk fornyet sine husmannskontrakter. De ble rett og slett pålagt av skogeieren å flytte fra hus og heim. Som erstatning fikk de tilbud om husmannskontrakter på Furubekkdalen. Ingen godtok frivillig å flytte til Furubekkdalen. Flesteparten av de som var berørt, forlot nå Gravberget og dro til USA eller Sverige. Unntaket var Anders Mathisen og kona Marta, som fikk tillatelse til å fortsette å bo i Matisstua, men de fikk ikke noe jord.

Sønnen til Anders og Marte, Mathias og kona Sigri, godtok ufrivillig å flyttet til Nedre Smalberget 1858. De fikk bygslingskontrakt på et gammelt utbrent område i Nedre Smalberget. Datteren Sigrid ble igjen i Matisstua sammen med besteforeldrene sine da foreldrene flyttet til Smalberget. Med stor innsats fikk Mathias og Sigri bygd opp en fin husmannsplass i Smalberget, blant annet hadde de 2 hester og 8 kyr på båsen her i 1875.
I Øvre Smalberget ble det i ca 1800 anlagt en sæter. Sæteren ble i 1840-årene utvidet og det ble bygd nytt sommerfjøs med plass til ca 60 kyr og en stor ny sæterstue. I tiden 1850 til 1865 var det også husmannsplass i Øvre Smalberget. Sæterdriften ble avviklet 1902 og sæteren ble igjen omgjort til husmannsplass som ble overtatt av Adolf Haldammen. Han var bosatt i Smalberget til 1916.

I tiden 1865 – 1902 fikk Mathias og senere Martin og Hanna rett til å ha slåtteland i Øvre Smalberget. Det var et godt tilskudd til fedriften. Når Sigri døde i 1887 ble det et stort savn etter henne. Datteren Serine, 15 år gammen, måtte overta fjøs- og husstell.