Hverdagsliv

Hans Smalberget fortalte høsten 1995 litt om hvordan det var å leve i Smalberget. – Vi hadde 5 – 6 kuer, ungdyr, sauer og gris. Far hadde to hester i flere perioder. I tiden før 1905 var det gode tider i skogbruket, det var velstand selv om faren min var eneforsørger for familien. Etter unionsoppløsningen i 1905 kom vanskelighetene, det ble arbeidsledighet og trangere kår, fortalte Hans i samtale med Thorsten, som forteller:

– Samtalen startet med at vi fant en gammel steikepanne på steinrøys i Nedre Smalberget. Pannen skilte seg ut fra vanlige stekepanner ved at den var en ekstra  høy kant rundt pannen. På spørsmål om hvorfor denne pannen var slik, svarte Hans; «Denne pannen  måtte være så stor at den kunne inneholde nok mat til 15 personer, og da nytter det ikke med en vanlig panne«. Den var altså spesiallaget for husholdningen i Nedre Smalberget.  Svaret han ga førte til en ettertanke; hvordan kunne en person – Martin Smalberget – alene klare å skaffe mat til en familie på 15 personer.  Nå skal det legges til at det var mange i denne familien som over 10 år, og da var det på tide å skaffe seg mat sjøl. Noen jenter fikk seg en sommerjobb som gjeterjente og guttene fikk jobb som vedhugger. Var det ingen jobb å få, så var det snarefangst av småvilt, fiske i sjøer og bekker, bærplukking. Selvsagt  måtte guttene ut og arbeide i skogen så snart en var stor nok til å holde i øksa. I Smalberget var det gode vekstforhold for høy. I Øvre Smalberget, med 60 dyr, hadde de bidratt til å få gjødslet opp områdene rundt plassene.  Hans fortalte at hver av ungene  hadde ansvaret for hver sin potetåker. Potetene trengte både vann og gjødsel, og selvsagt måtte alt ugresset lukes vekk. Til tross for at de levde under slike kår, var det kun to barn av en søskenflokk på 13 som ikke vokste opp.

Så snart jentene  var konfirmert, måtte de ut å få seg en jobb. Lønn for arbeidet kunne de ikke regne med; fikk de mat og noen klær skulle de være fornøyd. Når de ble eldre, reiste de kanskje til mer sentrale strøk slik som Elverum og Flisa. Guttene fikk seg arbeid i skogen, og bodde ofte i tømmerkoier hele høsten. Til jul kom de hjem til Smalberget, men  drog til skogs igjen så snart julen var over.  Selv om det ikke var skogsarbeid, kunne det likevel være at de hadde tilhold i tømmerkoia. Det var bedre plass der. Sønnene Martin og Anders fikk seg skogsarbeid i Sverige i 1917. Når de kom hjem ble det sagt at hadde tjent seg rike i Sverige. Anders fortalte at de hadde fått gode akkorder på tømmerhugsten i Sverige. Neste år var Anders på militærtjeneste på Hvalsmoen. Da han var ferdig med militærtjenesten fikk han tømmerhogst ved Tyrifjorden. Jeg har aldri tjent så mye penger som jeg gjorde her, fortalte Anders senere.

Men året etter dro Anders tilbake til Gravberget og skogsarbeid her.