Tolloppsynsmennene, høsten 1943

Tolloppsynsmennene var de som gikk mest i området. De var lokalkjente og ingen visste når de dukket opp. De registrerte fotefar i stiene, aske i koiepeisene, skispor og alt annet som rørte seg i området. Men de var solide folk for øvrig, bortsett fra at en av dem fortalte alt han hadde sett, til alle. Det kunne selvfølgelig lett skape rykter. Tollerne hadde god kontakt med svenskene i Knappen og her kunne de også få opplysninger om «litt av hvert», for eksempel regelmessig ankomst av flyktninger og at losene tok med seg skiene tilbake. Det var forbudt å snakke med svenskene, men en av tollerne hadde svigerforeldrene sine i Badstuknappen. Et besøk hos sine svigerforeldre med litt bedre mat slett ikke å forakte, og da kunne praten dreie seg om litt av hvert.

Elise og Anders Smalberget var engstelig for at tollerne skulle oppdage milorgruta. Sammen med Knut Silkoset ble alle forholdsregler tatt. Knut byttet klær på hver tur, og han brukte forskjellig ryggsekker hver gang. Han var engstelig for å bli gjenkjent på klærne, dersom han skulle møte tollerne eller andre flere ganger på vei hjem til Risberget. Ofte måtte Elise gjemme bort milorgfolk i matbua i Smalberget. En annen gang satt fire karer gjemt på kammerset mens tolleren satt på kjøkkenet i Smalberget og drakk kaffe. For å skjule svettelukten, hadde hun strødd kaffegrut på ovnsplaten slik at det istedet luktet kaffe i rommet.

Sent på våren 1943 kom milorgmannen Knut Haugland til Smalberget. Transportruten hadde i en periode ligget værfast på grunn av vårløsningen. Han var sammen med to yngre damer, som var beordret til Sverige fordi de visste for meget om den illegale virksomheten i Oslo. Vårflommen i elvene hadde ført til forsinkelsen, og Knut hadde ligget på Hekne skole i flere dager og ventet på å komme videre. Med Knut Silkoset som veiviser kom de seg over Ulvåen ved Ariakoia på en liten tømmerflåte. Men Knut måtte ut til livet i det iskalde vannet da de mistet staken de skulle bruke til skyve fram flåten med. Anders hadde bygget tømmerflåten i Flisoset om våren mens han hogg småvirke. Thorsten overtok som veiviser fra Smalberget til Sverige. Turen til Knappen gikk etter vinterveien om Kubekkoia og Krokfossen. Ved hjelp av noen tømmerstokker kom de over Halåen ved Krokfossen. Da de nærmet seg svenskegrensen oppdaget de flere tyske soldater som var på vei nordover langs grensen. En av damene ble meget redd, men Knut Haugland trakk opp pistolen og sa at nå måtte hun ta seg sammen. På ca 30 meters avstand gikk tyskerne videre nordover, men oppe på en liten kolle satte de seg ned for å hvile. De rettet blikket stadig innover mot Sverige. Inne i skogen på svensk side så Knut Haugland og Thorsten at det også var folk. De trodde at det også var tyskere, mens det i virkeligheten var svenske soldater som passet på at tyskerne ikke gikk over grensegata. Ventetiden ble lang. Omsider reiste tyskerne seg igjen og begynte å gå videre nordover. Da kunne Thorsten og de to damene trekke seg forsiktig tilbake fra skjulestedet sitt. Knut Haugland sikret tilbaketoget. De gikk da tilbake over Halåen i Krokfossen og tok en lang omvei sydover og passerte svenskegrensen ved Barsosen. Der fikk de igjen se noen svenske soldater. Knut Haugland og damene forsatte og meldte seg for svenskene, mens Thorsten trakk seg stille tilbake til Norge.

Årsaken til at tyskerne var ved Halåen, var at de ikke hadde kommet over elva. De kom fra Trysil og hadde overnattet i Bråten. De hadde startet på veien sydover til Haldammen tidlig om morgenen, men da de kom fram til Halåen ved Kalbyvelta, var elva så stor at de ikke kom over. På dette stedte går elva inn i Sverige. De hadde forsøkt å samle sammen noen tømmerstokker til en flåte, men fant ut at de måtte gå tilbake til Bråten etter spiker. Etter en par timer var flåten ferdig og tyskerne dro utpå elva. I vårflommen bled en tat av elva og ført inn i Sverige. Ved grensepassering ble de anropt av svenske soldater, og varselskudd ble løsnet. Tyskerne hoppet i elva og svømte til land. En del av utstyret, blant annet en Mauser, ble svenskenes bytte. Gjennomvåte dro tyskerne videre sydover, og la turen om Gravberget. På Moa fortalte de om sine opplevelser mens de tørket klær og pengesedler over ovnen.

Svensken Ole Kristiansen, onkel til Elise Smalberget, fortalte stolt om denne hendelsen til Elise. Svenskene fikk tak i en tysk Mauser og en ryggsekk, sa han. Elise var ofte til sin onkel i Knappen. Han bodde like ved grensen og gikk til butikken til Arthur Olson og handlet for Elise. Hun hadde fått noen svenskekroner som betaling, fordi hun skaffet mat til milorgkara.