Trafikk over Smalberget 1942-43

Høsten 1942 ble det etterhvert stor trafikk på denne ruten. Da snøen kom i oktober ble det en pause, men straks over nyttår 1943 var det full fart igjen. Ofte var det bare to dager mellom turene. Knut Silkoset var ansvarlig for opplegget fra Risberget til Knappen, men både Knuts sønn Aage og Thorsten Smalberget måtte hjelpe til så godt de kunne. Knut hadde hjelp av Anders Smalberget og Thorsten i planleggingen av ruten fra Ulvåen til Smalberget og derfra til Badstuknappen (Knappen) i Sverige. Anders og Thorsten vekslet ofte på å være los på strekningen Smalberget – Knappen. Elise hadde som hovedoppgave å holde seg orientert om grensepolitiet og tyskernes patruljering i området. Hun tok oppgaven som «etterretningssjef» alvorlig, og hadde sine kontakter over telefon med Kaia Myrvold og Olea Olastuen.

Kaia bodde på Sletmoen og hadde full oversikt over all trafikken til Gravberget. Dessuten hadde hun også oversikt over trafikken over Haldammen, og hun fortalte villig til Elise om alt som skjedde på Gravbergsveien og på Haldammen. Elise avtalte med Olea Olastuen at hun skulle varsle Elise over skogstelefonen dersom det kom tyskere eller grensepoliti til Gravberget, og disse fortsatte videre mot Smalberget. Veien fra Gravberget til Smalberget tok av hovedveien ved Olastuen, så Olea hadde oversikt. Overfor Olea begrunnet Elise dette med at hun var redd tyskerne, og derfor ønsket å vite det på forhånd om tyskerne var på vei innover. Olea hadde ingen problemer med å akseptere denne begrunnelsen. De ble enige om å omtale tyskerne som «blomsterknupper» i stedet for antall tyskere. Dersom Olea fortalte at hun hadde en blomst med 20 blomsterknupper, så betydde det i virkeligheten at 20 tyskere var på vei mot Smalberget. Årsaken til at de valgte å omtale det slik var at skogstelefonen hadde «åpen linje» og enkelt kunne avlyttes. Alle kunne høre det som ble sagt, også tyskerne, når de koblet sambandsutstyret sitt til telefonlinja. Olea fikk kjøpt litt smør av Elise for tjenesten. I tillegg tyvlyttet Elise på skogstelefonen når det var noen som snakket, og på den måten holdt hun seg orientert om alt som foregikk i Gravberget. Ofte lyttet hun på skogstelefonen når Anders Olastuen i Gravberget snakket med sin bror Alfred Olastuen i Flisberget, klokken 20 om kvelden. De ringte aldri til hverandre, men møttes på telefonen for en samtale hver kveld til samme tid. Daglig ble de avlyttet av Elise, som alltid fikk høre siste nytt når det gjaldt tyskernes bevegelser på Nordskogen.

Høsten 1942 kom Sigurd Madstorp til Smalberget. Han hadde registret at det var blitt en ny stor sti fra Ariakoia til Smalberget. Etter samtalen dro Anders og Sigurd til Gaggaso. «Her har det gått minst 1000 mann», sa Sigurd da de kom fram til myrene ved Gaggaso. Han trodde at stien var tråkka opp av et samlet følge. Men Anders sa at ingen i Smalberget hadde sett noe mistenkelig. ”Får tyskerne greie på dette, så blir det bare spetakkel,” sa Anders, og derfor ble han og Sigurd enige om å ikke fortelle noe om dette til folk i Gravberget. Dermed var faren for folkesnakk foreløpig avverget.

Anders og Sigurd planla deretter noen jaktturer. De sultne milorgkara måtte ha mat, og elgkjøtt sto høyt i kurs. De dro på jakt i grensetraktene, og regnet med at få ville registrere noen rifleskudd lagt øst i skogen. Og var det noen som hørte noe, så fikk sikkert svenskene skylda. Anders hadde fått et Krag-Jørgensen-gevær av kaptein Gøsta Benckert våren 1940, og Sigurd hadde også skaffet seg en Krag. Elgjakta ga ikke noe særlig utbytte, men én elg sent på høsten ga et kjærkomment tilskudd til matfatet.